|
Åndskraft og tyranni Knut
Ødegård - Aftenposten - 1991
Den som opplevde miljøet rundt Ingeborg Refling Hagen på 60- og 70-tallet, og fikk erfare den mektige åndskraften, troen, viljen og lærdommen som, ja, strålte ut fra denne forfatterinnen, er ikke det minste tvil om at det er hun og hennes "suttunger" som er modeller for Karin Sveens roman av året, "Hannas Hus".
Romanens aldrende forfatterinne, Hanna Svahn, har til de grader lånt trekk fra Ingeborg Refling Hagen at det ligger nær å lese "Hannas hus" som en nøkkelroman. Det er så mange ting som stemmer: Personbeskrivelsen (og beskrivelsene, for her synes man også å kjenne igjen flere "suttunger") - det er som å se i et album fra 1965 til 1967. Huset, det alltid opplyste Fredheim, stappfullt av lesende, lyttende, deklamerende, med hånd eller ånd (og gjerne begge deler samtidig) arbeidende barn og ungdom, har fått sitt motstykke i romanen. Arbeidet med mytologien og eventyrene, med Wergeland, Kinck, Ibsen og de andre forfatterne som Ingeborg (som alle kalte henne) og Suttungbevegelsen satte inn på å tilegne seg (og tilegne var å lære utenat!) og som en slags åndskraftens emissærer bringe videre i det uopplyste folket - det gjenoppstår i romanen.
Det var krig med Trolde, med sløvheten og uvidenheteten.
Selv om sporene fra det faktiske miljøet er mer enn tydelige, og Ingeborg Refling Hagen fremstår med nesten fotografisk nøyaktighet, er det allikevel ikke riktig å lese Karin Sveens roman som noen biografi. Karin Sveen bruker et materiale, personer og miljøer, til et dikterisk prosjekt som overskrider det "faktiske".
For dette er romanpersonen i Marte Moens bok, arbeiderjenta som blir den første i sin familie til å gå på gymnasium, som lengter efter fellesskap og noe større enn det dagligdagse, og som fanges inn av en autoritær bevegelse som tilbyr sannhet og foredling.
Det skjer som i ungpikebladene og i livet selv: Hun blir tiltrukket av en mystisk medelev, Peter - en mager og blek, ung mann som ustanselig leser og tolker verdenslitteratur. Og som en blomst mot solen - eller en flue mot spindelveven, alt eftersom, blir den 16-årige ungjenta trukket mot Hanna og Hannas hus, der Peter bor.
Det er en bok fylt av de mest bisarre scener og barokke innfall, men hele tiden innenfor grensen av det sannsynlige (og så langt denne kritikeren kan se, bar det meste sin parallell i virkeligheten). Men først og fremst er det en bok som viser hvordan den edleste intensjon - å spre skjønnhet og sannhet til folket - kan bli til en grimase av maktmisbruk, undertrykkelse, hovmod. Hanna gjør krav på å eie Marta med en totalitær førers blanding av løfter om det lovede landet og terrorisering. Det er en inngående studie her i underkastelsens og maktutøvelsens mekanismer. Hanna går så langt at hun skriver til Martes mor at "En blir ikke mor ved å føde, men ved å velge moderskapet. Derfor er jeg Martes mor". Da begynner bjellene å ringe for fullt for Marte, og hun bryter like efter ut av det magnetiske kraftfeltet rundt det lysende huset.
Disse mekanismene som Karin Sveen beskriver med så stor innsikt, gjelder for enhver autoritær bevegelse - religiøse utgrupper, slik de er blitt avslørt bl.a., i rettssaker i senere tid, og politiske ekstremistgrupper som f.eks. det marxistleninistiske AKP-partiet. Felles for dem alle er at motforestillinger blir undertrykt, saken er større enn alt annet, individet redusert til en skrue i mekanismen - alt under overskrifter som frigjøring, rettferdighet, sannhet eller til og med skjønnhet. Også Wergeland kan brukes despotisk, som når Marte må pugge det uendelig lange og utilgjengelige diktet om Svalen for å bevise sin verdi i dette spesielle fellesskapet.
Eller når hun og venninnen Vera må være De to ånder på gymnasiets juleavslutning, innpakket i hvite lakener, utlevert til medelevenes og lektorens vittigheter. Dermed var det heller ingen vel tilbake, "vi var merket". Men under all åndeligheten krever kroppen sitt, og ved et annet forsvinningsnummer i hvit kostyme som ren og fullbefaren ånd har Marte "menstruasjon, og så for meg hvordan de store, røde rosene ville røpet den usynlige tilstanden sin ved å rekke fram en frekk bukett".
Det er en bok om så mye annet også: Om kunstens frigjørende kraft og fortolkernes misbruk. Om en arbeiderjentes oppvekst og erobring av intellektuelle verdier, om et jentesinn og en jentekropp i utvikling. Om solidaritet og muligheter til utbrudd, om den totalitære ideologis muligheter i et idealistisk miljø - der det hele tiden blir minnet om at arbeide gjør fri. Om selvdyrkelsen, genidyrkelsen, enerens og den utvalgtes rett - og forakten for dem som står lavere på den intellektuelle og sosiale rangstigen. Her dukker det opp tanker om å bevare slektens renhet mot bastardene. Det kan være tydelige fascistiske trekk i bevegelser som tar utgangspunkt i filosofer og diktere som vil rettferdighet for alle og som svarer angrep med blomster-bombardement.
Med mye mer. For dette er en roman som beveger seg på mange plan, det er også en oppvekstroman fra 60-tallet med mange fine registreringer av tidsfenomener og tenkemåter, og fremfor alt er det også en balansekunst mellom en meget alvorlig avsløring av de mekanismer som er nevnt ovenfor og det burleske: For Karin Sveen er som sitt alter ego Marte i romanen - en forteller fremfor alt. Med en stram prosa som bare sjelden forfaller til klisjéformulleringer av typen "Hun eksploderer av sinne".
|
