Arnhild Skre - Aftenposten / Oslopuls - 17. oktober 2000

Tankevekkende essay som formulerer en generasjons erfaringer og fanger årsaker til et politisk jordskjelv.

Er dette høstens mest aktuelle bok? Karin Sveen har skrevet et mangefasettert essay som kaster bredt lys over Arbeiderpartiets krise og Fremskrittspartiets vekst, men mest over en indre, men likevel kollektiv, omveltning.
Hovedpersonene er arbeiderpartistatens stolthet, etterkrigsgenerasjonen som utdannet seg fra arbeiderklassen og inn i middelklassen. Emnet er denne klassereisens mange virkninger både på dem som reiste og på dem som ble igjen. Underveis maler hun bildet av den politiske bevegelsen som hjalp sine barn ut av nøden og fornedrelsen, men endte opp med å få et ambivalent forhold til dem.

Forfatteren Karin Sveen debuterte som lyriker i 1975 og har gitt ut fire diktsamlinger, en novellesamling, fem romaner og en essaysamling. Hun er etterkommer av husmenn og landarbeidere, og datter av en ufaglært verkstedarbeider og en sydame i Hedmark. I dag er hun universitetsutdannet og godt etablert forfatter, et yrke miljøet hun kommer fra ikke regnet som arbeid.

Å formulere seg selv
Karin Sveen er født i 1948, og hennes generasjon av arbeiderungdommer var de første som i stor skala fikk mulighet til utdannelse. "Dette har gitt frihet, men også en instinktiv fornemmelse av at jeg ikke har befunnet med på "rett" sted noen steder," skriver Karin Sveen mens hun gjør oss klar til reisen mellom de geografiske stedene, de sosiale klassene, de kulturelle plasseringene, de skiftende tidene og språkets mange posisjoner.

"Historie", "hukommelse" og "glemsel" er sentrale begreper når Karin Sveen forsøker å formulere sin "tause viten", "en samlet og inkorporert erfaring som har en retning, men som strever med å komme til uttrykk". Essay betyr nettopp forsøk, og det er dette "å prøve å si" noe som er målet. Var hun sikker på metoden, "ville den sikre metoden lagt forsøket dødt".

Usikkerheten sammen med trangen til å formulere seg selv, gir teksten intensitet. Som når Karin Sveen drøfter begreper som "samtidsmenneske", "folkelighet", "forbundethet", "alminnelighet" og "identitet".

Får man identitet - og tar man identitet - etter det man har bak seg eller dit man skal? Definerer menneskene i dag seg ut fra en sosial sammenheng? Eller er det bare noen som blir definert slik?

Hvor går grensene for konformiteten? Og for solidariteten? Hvilke sider ved den gamle arbeiderkulturen fremmer i dag forakt for dem som ikke klarer seg selv? Hvor mye historie trenger man for å vite hvem man er? Hvor mye glemsel er nødvendig for å kunne gå videre?

Karin Sveen henter inn fakta og mat for tanken fra samfunnsforskning og filosofi som utgangspunkt for disse refleksjonene. Men hun finner oftest sine egne svar, eller sine ubesvarte spørsmål.

Rammen rundt essaysamlingen er Karin Sveens egen klassereise, men hun forteller mye mindre om sitt liv enn vi er vant til i hjemme-hos-intervjuenes og dyneløftingsbiografienes tid.

Faren for forfattere som bruker sitt liv i diktning, er at teksten blir for privat. I "Klassereise" går forfatteren langt i motsatt retning. Av og til får vi så lite konkret erfaring å tygge på at teksten virker kryptisk. Det er åpenbart følelsen, refleksjonen og "den tause viten" i livshistorien hun vil gi oss, ikke detaljene.

"Jeg var på interessens sted, og det er det lykkeligste hjemsted av alle", jubler Karin Sveen foran et av El Grecos hovedverk i en liten spansk kirke.

"Klassereise" er en klok bok og en intellektuell bok. Noen ord og passasjer kan være vanskelige å forstå, særlig begrepet "sted" som hyppig brukt betegnelse på både konkrete og abstrakte posisjoner. Likevel suger teksten leseren inn i resonnementene sine med en skrivemåte som er autoritativ og letende på samme tid. Det er dyktig gjort.

Språket i "Klassereise" avspeiler temaet. Her følges ikke en og samme språknormal tvers gjennom. Karin Sveen utnytter bevisst og nesten sømløst det store språkrepertoaret man får etter sosiale og kulturelle reiser med så mange "stasjoner". Leseren må selv finne skiftene og forstå betydningen av dem.

"Språket er en sil der det meste forsvinner," skriver Karin Sveen i en av sine mange aforistiske formuleringer. Det språket som ikke fungerer er noen av passasjene på "sosiologisk" og "politisk". De mangler refleksjonen og den engasjerende åpenheten i resten av boken. Politisk korrekte sannheter om dette teamet har vi hørt før. Karin Sveen kommer heldigvis raskt opp igjen de gangene hun kjører i den grøften.

"Klassereise" er en personlig bok og samtidig en formulering og reformulering av almene erfaringer også for klassereisende som startet andre steder enn i en husmannsstue på Hedmarken. Handler boken om Bygdedyret? Nei, Karin Sveen diaboliserer ikke konformitetsvokterne. Hun konsentrerer seg mest om menneskenes foranderlighet.

"Du er et selv under stadig tilblivelse," skriver Karin Sveen. Boken kan få noen hver til å nøste opp og revurdere sine livshistorier frem til den vi er i dag. Dette er skatter jeg graver opp mens jeg leser Karin Sveens glimrende essay.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl