Jan-Erik Østlie - Kartellnytt

- Veien tilbake er stengt. Bruddet er et definitivt faktum. Vi som kommer fra arbeiderklassen, og har reist fra den, bærer derfor på et savn, sier forfatteren Karin Sveen som har skrevet boka Klassereiser, et livshistorisk essay om reisen mellom sosiale klasser, geografiske og språklige steder. un skriver sånn at en som leser blir nødt til å spørre seg hvilken reise en selv foretok i livet.

Første september i år leverte Karin Sveen fra seg manuset til Klassereiser, ei bok som kom ut 15. oktober og har fått mange rosende ord der den er anmeldt. Da jeg ba om en intervjuavtale, var forfatteren ikke vond å be. Det mest overraskende var at hun foreslo åttende etasje på Grand som møtested - en slags klassereise det også. For oss begge. Skjønt, vi kan jo ikke alle være sosialdemokrater, selv om Einar Førde en gang ville ha oss til å tro at vi var det. 
Karin Sveen ble født inn i arbeiderklassen. Hun ønsket seg utdanning og kunnskap og var glad i å lese. Derfor ble det lærerskole og universitetsutdannelse. I 1975, 27 år gammel, debuterte hun som forfatter med diktsamlingen Vinterhagen. I dag har hun skrevet ytterligere fem diktsamlinger, fem romaner, en novellesamling og to essayer i bokform.

Klassereise
Hun sitter for tiden i Forfatterforeningens litterære råd, et ærefullt oppdrag som betyr at hun må lese en mengde skjønnlitterære bøker hvert eneste år. 
- Hvor gammel var du da du begynte å regne litterær og intellektuell virksomhet som ordentlig arbeid?
- Jeg var vel bortimot 40 år. Først da hadde jeg samvittighet til å kalle det arbeid. Å tilbringe dagen med noe annet en kroppsarbeid var skammelig i det miljøet jeg vokste opp i. Ikke var det samfunnsnyttig heller. Det var en veldig individuell virksomhet som bare gagnet deg sjøl, det var et element av egoisme i det, forteller Sveen som fram til 1980 livnærte seg som lærer. Siden det har hun vært forfatter på heltid. Og overlevd økonomisk. Så vidt det er, som hun sier. Ved siden av lærerskolen har hun universitetsstudier og er cand mag med et avbrutt hovedfag i norsk.
- Jeg føler meg forsinka når det gjelder erobringen av mange viktige kulturelle arenaer, sier hun.
Hun har altså skrevet ei bok på nesten 250 sider om klassereise, men kan også forklare hva ordet innebærer med to setninger.
- En klassereise er bare et annet ord for sosial mobilitet med utdanning som virkemiddel. Utdanningen er transportmiddelet på denne reisen.

Ambivalens.
Karin Sveen er overbevist om at vi alle er reisende og at det ikke er mulig å legge klassereisen bak seg.
- Vi kommer aldri i mål. Hundretusener av dagens etterkrigsgenerasjon har reist. Og vi som har gjort denne klassereisen, har en dobbelt tilhørighet. I dag er det ikke økonomi som skiller arbeiderklassen fra middelklassen. Det er mer snakk om kulturelle forskjeller. 
Den doble tilhørigheten er imidlertid ikke uproblematisk. Sveen har et ambivalent forhold både til sin bakgrunn og til det nye intellektuelle stedet hun nå befinner seg på.
- Arbeidsfolk våget seg ikke inn i den etablerte kulturen som for eksempel teatrene, galleriene og konserthusene. Disse stedene var befolket av en annen type mennesker med en helt annen trygghet enn oss. Jeg innrømmer at jeg følte en stor befrielse ved å forlate det jeg oppfattet som konformitet, jantelov og fordommer i arbeidermiljøet. Mange med meg dro derfra. Jeg tror ikke arbeiderbevegelsen har tjent på det, den har mistet flere dyktige folk, sier hun med et skjevt smil.
- Hvorfor er Arbeiderpartiet så skeptisk til de intellektuelle? 
- Mange ungdommer som tok utdanning har dessverre blitt skjøvet ut av arbeiderbevegelsen. Men skepsisen er gjensidig. Derfor svarte Arbeiderpartiet med å gjøre alt til kultur, blant annet ble også idretten inkludert, noe som fikk det groteske utslag at kulturpriser ble gitt til travhester.

Mellom bånd og frihet
Ambivalensen har gjort Karin Sveen hjemløs, hun hører til alle steder og ingen steder. 
- Folk som meg er hele tiden en aspirant i den kulturelle verden. Å være en outsider er en tilstedeværende konflikt som alltid er påtrengende.
- Føler du deg klasseløs?
- Ja, men det betyr ikke at jeg mener vi lever i et klasseløst samfunn.
- Men at du jakter på en identitet du ikke har?
- Identitet er ikke noe som er gitt, identitet må skapes og dannes. Å etablere en sikker identitet er grunnleggende for alle mennesker. Men det er klart at å skape seg en individuell identitet er ekstra vanskelig for en med arbeiderklassebakgrunn.
Sveen forteller at hun ikke klarte å gå videre i sitt skjønnlitterære forfatterskap før hun hadde klargjort en del av de spørsmålene hun drøfter i boka Klassereise. Nå ønsket hun å ta bladet fra munnen i forhold til konfliktstoff i sitt eget liv. Hun ville også kritisere den akademiske verden for dens blikk og manglende analyse av eget ståsted.
- Jeg ønsker å finne en tredje vei mellom bånd og frihet, sier hun.

Språk og makt
Når Karin Sveen er på hjemlige trakter, det vil si i nærheten av Hamar, Mjøsa og Ringsaker, legger hun om språket til den lokale dialekta. Da sier hun verken "jeg" eller "ikke". Som forfatter er hun selvsagt opptatt av språket.
- Jeg er oppvokst med den muntlige språkverdenen og fortellinga. Dette var vår dannelse. Det muntlige språket er like reflektert som det akademiske, men på et annet plan. En gang oppfattet jeg det akademiske språket som objektivt, sant og rent. Helt til jeg forsto at det var akkurat like subjektivt som alt annet språk. Bruken og forståelsen av språket handler om makt og innflytelse. En subjektiv sannhet gir ingen makt, sier hun som har drevet mye med språkherming og ikke syns det er forkastelig.
- Det er jo kommunikasjon som er viktig, mener hun.

Politikk og Prøysen
På 70-tallet var Sveen bystyrerepresentant for SV, nå er hun ikke medlem av noe politisk parti og trives best med det. Men hun vil gjerne ha et ord med i laget når politikk skal diskuteres.
- I dag sitter intellektuelle på gjerdet og vil overhode ikke drive med politikk. Det er betenkelig. Men dessverre har vi fått et demokrati som ikke fungerer. Politikk er blitt en karrierevei der statsråder melder seg inn i et politisk parti uka før de blir statsråder.
- Du er sambygding med Alf Prøysen. Hva har han betydd for deg?
Faren min var jevngammel med Prøysen og har fortalt at han ofte så'n Alf sykle rundt i bygda med gitar'n på ryggen. Prøysen var en forfatter i sosialt og kulturelt eksil som ble drevet bort fra bygda si. Han representerer en type folkelighet som aldri har blitt vurdert høyt nok i litterære kretser. Sjøl har jeg nok også søkt mer intellektuelle tekster enn de Prøysen representerer, og noe spesielt for meg som forfatter har han ikke betydd.
- Hvis du kunne velge å være Peer Gynt eller Brand - hvem valgte du da?
- Hos Peer Gynt er det viljen som teller, han er en både-og-type som kanskje er en mer tragisk skikkelse enn den idealistiske enten-eller-typen Brand. Men jeg tror jeg vil velge begge to. Disse to ibsen-figurene representerer den norske nasjonalkulturen - de er kulturens to ytterpunkter. Identitetsbygging er et arbeid som ikke er noe avsluttet, som aldri blir avsluttet. Når vi forstår dette, er det et tegn på at vi begynner å bli en kulturnasjon, sier Karin Sveen før hun spør meg som om det var hun som var journalisten og jeg som var intervjuobjektet:
- Ja, og nå er arbeidsdagen over?
- Nei, ikke helt. Jeg skal tilbake å skrive dette intervjuet, svarer jeg.
- Og du?
- Nå skal jeg ikke gjøre mer i dag. Men i morra begynner jeg på ei ny bok, sier hun.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl