Liv Simensen - Hamar Arbeiderblad - 2001

Karin Sveens bok "Klassereise - et livshistorisk essay" har begeistret alle lag av folket, enda den handler om arbeiderjenta som dro på tur bort fra seg og sine og er kommet hjem - borte.

Nå tre dager før arbeidernes røde flagg folder seg ut på festdagen, vil vi gjerne finne ut om Karin Sveen har glemt hvor a' kommer fra, eller åssen det er.

- Om vi prøver aldri så mye å jobbe og knote oss inn i middelklassen, vi arbeiderklassejentene som har utdannet oss bort, så avsløres vi på småting vi ikke merker sjøl. Det kan være ordbruk eller små avvik i måten å oppføre seg på. Vi lurer ingen. Det er så godt å ha skjønt det og tort å slappe av som den jeg virkelig er alle steder. Jeg er fri! sprudler forfatteren i telefonen fra ukjent sted, der hun skal prøve å få skrivero.

- Heretter skal jeg ligne meg sjøl. Si "je" når dæ' passe', og "jeg" når det er relevant, humrer hun. - Jeg er et resultat av det miljøet jeg er kommet fra, og det jeg er kommet til. Jeg veksler mellom dialekt og bokmål, mellom et folkelig og et akademisk språk og vet at jeg bestandig vil komme til spesielle korsveger nettopp derfor. Vi som er på klassereise bruker litt lenger tid og får av og til en mer trøblete veg å gå. Men gleden blir så stor når vi kommer fram. Nå kan jeg gå inn i det som før var andres rom og føle meg heme der - ikke "som heme", men heme. Da blir jeg så takknemlig og glad at jeg synes jeg har en stor skatt inni meg, sier Karin Sveen, og føyer til på innpusten: - Jeg har fått reisestipend. Av forlaget, som syntes jeg fortjente det etter boka. Jeg skal til Madrid.

- Og oppsøke maleriet til El Greco på nytt?

- Å, ja.

I boka "Klassereise" skriver hun om møtet med den spanske maleren El Grecos mestermaleri fra 1584, et bilde som henger helt alene i en kirke i byen Toledo utenfor Madrid, ved siden av huset El Greco bodde i. Det skildrer begravelsen til en hertug i det øyeblikket to helgener kommer ned fra himmelen for å hente den veldedige og snille adelsmann.

"Maleren har portrettert seg selv som deltager i den sørgende skare, på en måte som forteller beskueren om hans subjektive posisjon i forhold til begivenheten", skriver Karin Sveen.

Hun måtte tømme en vinflaske sammen med den spanskbofaste venninna si (fra Hamar, hun også) for å bli edru etter den berusende opplevelsen. Karin var beruset, ikke bare av maleriet, men av sitt eget nærvær.

"Jeg er i Toledo og ikke-Toledo. Jeg er på interessens sted, og det er det lykkeligste hjemsted av dem alle", skriver hun. Og så: "Derimot føler jeg meg helt fremmed når tilhørigheten til dette fremmede interessens sted avvises: 'Det er her hjemme du hører til, blant oss'; når du på død og liv forventes å betale reisebilletten tilbake til det alminnelige ved å være den samme gamle som før du en gang for lenge siden dro."

Det er når hun skriver slik at mange titusener andre klassereisende jenter og gutter fra 50-, 60- og 70-tallet kjenner en slags forløsende varme risle gjennom seg over at noen endelig har klart å sette rare, morsomme, vanskelige, enkle og utfordrende ord på denne reisen.

Boka virker så avklaret, den er uten de fordommene, den dogmatikken, den konservatismen og den konformiteten som dessverre også preger den gamle, gode arbeiderbevegelsen som mange av oss skylder - eller kan takke for - alt vi er og har.

Det er kanskje det der litt muntre jeg-er-frelst-jeg-er-fri-inntrykket leseren får og den filosofiske løssluppenheten som gjorde ei essaysamling til en av fjorårets mest omtalte bøker, enda også andre var med det året; forfatteren Erlend Loe skrev filmmanus, forfatteren Ari Behn gikk på kafe og forfatteren Ole Gunnar Solskjær spilte fotball, alle til markedets pris og glede, så å si.

- Jeg hadde ikke kunnet skrive "Klassereise" for tjue år siden. Stoffet ville vært mye mindre bearbeidet da. Men jeg har visst i mange år at jeg måtte gjøre noe med det. Helt fra begynnelsen av 90-tallet har jeg visst det, tilskyndet av en artikkelserie i den svenske avisa Dagens Nyheter, der innsendere skrev om sine klassereiseerfaringer. De tilhørte som meg og titusener andre nordmenn den generasjonen arbeiderungdom som var den første som i stor skala, gjennom nyervervet mulighet til studier ved høyskoler og universitet i tiårene etter annen verdenskrig, la ut fra egen samfunnsklasse på en ferd som kan kalles klassereise, forteller hun. - Jeg har ikke skrevet en roman siden 1994. Da bare kjente jeg at jeg måtte begynne på mitt eget klassereiseprosjekt for å komme videre i skrivinga.

- Så nå skriver du kanskje på en ny roman?

- Ja, når jeg blir ferdig med alle foredrag og artikler som har fulgt gledelig i kjølvannet av "Klassereise", blir det roman igjen. Alle åra etter 1994 har vært omveltningens år for meg. Før skrev jeg helt innafor ramma av min klasseverden. Nå kan jeg innlemme flere av mine sider i en forandret måte å skrive på, sier hun, og det høres ut som hun gleder seg.

Men Karin Sveen er bekymret for arbeiderbevegelsen, både nå før 1. mai og alle andre dager.

- Finnes den ennå, arbeiderbevegelsen, da?

- Ja, den finnes. Men Arbeiderpartiet har greid å drive deler av den i armene på Carl I. Hagen, og andre deler ut i ingemannsland, fordi... Å, det er så mange årsaker. Men ta 1. mai. Den var en høytidsdag for meg og mine, minst like stor som 17. mai. Vi tok fram det gamle flagget vårt, far sang i Fagforeningens Mannskor nede ved Basarene, vi hørte på tala, vi hadde på oss finklær og hadde pusse skoa, og vi gikk hematt til Jessnes og åt eggedosis. Det var et sjølsagt miljø for meg, sier Karin Sveen:

- Så tenk deg da når jeg utpå 70-tallet havnet i det andre toget på Hamar, toget med SV-folk og andre venstreradikale, mens familie og slekt gikk i Arbeiderparti-toget. SV var et middelklasseparti for ungdommer med god råd og god tid, sa far. Egentlig var jeg enig. Sosialt og kulturelt var jeg i helt feil tog, men politisk var det riktig for meg. Jeg syntes Arbeiderpartiets skepsis mot intellektuelle var nedslående, sier Karin Sveen, som i si tid ble spurt om å stå på førsteplass på SV-lista i Hedmark. Det ville hun likevel ikke, det var denne doble følelsen igjen.

Det er rart: Arbeiderpartiet ønsket og ville at arbeiderungdommen skulle skaffe seg utdannelse. Når disse unge fikk utdannelse og ble vanskeligere å hanskes med fordi de faktisk hadde lært mye, følte mange at Ap vendte dem ryggen. For partiet hang det sammen med en velbegrunnet skepsis mot folk med utdanning. Men resultatet var for mange unges del at de ikke kom tilbake med kunnskapen sin, men gikk til andre.

- Kampen for velferdssamfunnet måtte sjølsagt i stor grad dreie seg om materielle kår, enda for eksempel Einar Gerhardsen står for meg som en folkeopplysningens mann, som en verdig talsmann for både dannelse og utdannelse. Det var likevel liten tradisjon for boklig lærdom, så byggingen av velferdssamfunnet kom til å dreie seg mest om å få et økonomisk og materielt, og ikke kulturelt, springbrett til et bedre liv. Da det målet mer og mindre var nådd, begynte solidariteten å rakne.

- Før hadde folk lite og måtte dele hvis alle skulle overleve - det var derfor de fattige etter hvert fikk makt. Men da familien og naboa hadde fått det bra, forsvant solidariteten. Nå er det like før vi sier "enhver er sin egen lykkes smed". I min generasjon kunne vi tross alt ennå gå rett ut i arbeid og få gode liv. Det går ikke lenger - det er katastrofalt for de unge som blir satt utenfor fordi de ikke blir gjort nok klar over at de må skaffe seg utdanning. De blir lenger og lenger mellom disse svake og det Arbeiderpartiet vi ser utvikle seg, sier Karin Sveen. - Det er lov å undre seg over hvem toppledelsen i Arbeiderpartiet henvender seg til med sitt byråkratiske, akademiske, lidenskapsløse språk. Budskapet blir uklart, og det blir uklart hvem Arbeiderpartiet ønsker å ha med seg av oss.

Karin Sveen savner politikertale, folk som kan snakke fra hjerte, lever og sjel om politikk i stedet for om toppskatten, og skal det komme en vekkelsespredikant, tror hun jamen hun eller han bør komme fra folkedypet, fra de lavere sosiale klasser.

- For de finnes, og det er livsfarlig, ikke minst for arbeiderbevegelsen, å late som de ikke gjør det. Og hvis det er noe å ta med videre fra den gamle arbeiderbevegelsen, så er det ordet solidaritet. Vi må ta tilbake begrepet fra veldedighetens arena, og forplikte oss i forhold til alt solidaritet handler om. Det betyr at vi individuelt og politisk må bry oss om trygdede, langtidsledige, giddaløse, innvandrere, flytkninger, folk som bor på andre kanten av verden, ensomme og ulykkelige her hjemme og andre steder. Jeg synes jeg ser farlige tegn til en type sosial rasisme blant folk flest, sier vekkelsespredikanten fra Hamar.

Noen har sagt at Karin Sveen ikke prater så mye at det gjør noe akkurat. Det er mulig hun ikke prater mye, men sjøl i en litt mjølkespannaktig telefonisk kontakt samtaler hun i hvert fall så det er en fryd, både med seg sjøl og meg og huet sitt, synes nå jeg.

I alle intervjuer med Karin Sveen skriver de om at hun røker rullings gjennom elegant sigarettmunnstykke og har gjort det i alle år. Kanskje det har vært et ubevisst varsel om at hun en gang kom til å stige ut av røyktåka som en litt snodig, men absolutt brukbar blanding sjøl.

Reisene til Karin Sveen har forresten mest foregått inne i henne eller inne i Norge. Den første utenlandsreisa hennes er beskrevet i "Klassereise" og gikk med Østerdal Bilruter på en ukestur til Leningrad og Moskva. Det er mye morsomt og sårt i det kapitlet, om gammelkommunister og bibelutdelere i hver sin verden på tur. Den gamle skogsarbeideren hvisker tårfylt: 'Det er med kommunismen som med en brud. Du ser at hun har feil, men du elsker henne.'

- Hverdagslivet er det beste. Der skjer store ting for meg. En svarttrost overlevde vinteren på verandaen min.

- Det må vi jo alle gjøre her i landet, om ikke på verandaen akkurat.

- Men har du ikke noe greie på fugler? Svarttrosten skulle jo i alle fall ha reist bort, men denne var blitt igjen. Den dagen jeg først så den, nesten dypfryst, var det treogtjue minus. Dette går aldri i verden, tenkte jeg, men hengte opp ville og tamme fuglefrø, og la ut en rød ullgenser. Dagen etter var det minus tredve. Men fuglen hadde skjønt poenget, og overlevde med ullgenser og frø. For ikke lenge siden sto jeg ute på den samme verandaen og pusset vinduer. Da sang svarttrosten for meg i treet utenfor. Det er en gave å oppleve slikt. Skjønner du? Jeg har tatt opp sangen på bånd.

Jojo. Spørsmålet er om arbeiderbevegelsen kan vekkes fra klakafrost eller hva det er, til ny sang.

- Jeg ser for meg politikken og kulturlivet nærme seg hverandre. Jeg håper at de som tilhører det intellektuelle sjiktet kommer tilbake på arenaen sammen med de fra det sjiktet vi holder på å skyve unna oss. Verdiene fra ulike verdener og klasser kan forenes til noe bra. Det tror jeg virkelig. Evnen til å fortelle ei historie har jeg med meg fra ei klasse, evenen til å analysere den har jeg fått et annet sted. Poenget er at det må bli like sjølsagt å få reflektere over ei historie som å fortelle den. I dette ligger håpet for en ny slags arbeiderbevegelse, sier Karin Sveen.

- Og hva er reaksjonene på møter og konferanser i arbeiderbevegelsen når er der og beretter om den innsikten du har jobbet deg gjennom om arbeiderbevegelsens etterkrigsreise?

- Altså, jeg har fått hyggelige enkeltreaksjoner fra folk i de miljøene, og jeg ville bli veldig glad om jeg ble invitert til noe. Men så langt har jeg ikke hørt noe fra noe arbeiderbevegelsesforum, sier arbeiderklassejenta fra Hamar.

Nei, nei. Da så.
En får si det med folkelig visdom: Det de ikke vet, har de ikke vondt av.

Eventuelt: Da kan de ha det så godt

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl