|
..den er god, drivende god Ingvar
Ambjørnsen - VG - 1991
Karin Sveen har gitt oss en ny roman. Og den er god. Drivende god.
Gjennom 117 sider nydelig prosa dreier hun nøkkelen langsomt om i låsen og slår døra opp til et rom mange har av oss har kjent eksistensen av, men som bare et fåtall har sett fra innsida: Ingeborg Refling Hagens "suttung-bevegelse".
Og som leser og anmelder vakler jeg rundt i dette rommet i time etter time, mens jeg vekselvis ler høyt, griner en skvett - og kjemper mot kvalmen. Bokas hovedperson Marte Moen og hennes venninne Vera er søtten år
og klare for sitt første år på gymnasiet.
I den nye klassen faller ungpikeblikkene deres raskt på den litt mystiske Peter, han representerer noe opphøyet han er belest, annerledes. Og via Peter føres så de to jentene til Holmen og det hvite huset mellom grantrærne der dikteren Hanna Maria Svahn, en lett forkledd
Refling Hagen, holder hoff og åpent hus for unge søkende mennesker.
Her realiserer den aldrende forfatteren sine ideer om å bringe kulturen ut til folket, her koker det av idealisme og ånd, her hersker regelen: arbeid, arbeid, arbeid.
Idyll? Ja, i begynnelsen. Men langsomt og sikkert strammer Hanna skruen. Lyst blir plikt og plikt til tvang. Sveen er hard men aldri ond i sin skildring av en av vår tids mest markante kulturpersonligheter. Hun maler et portrett av et menneske som rett nok slåss med det skrevne ord som våpen mot makthavere og maktmisbrukere - men som når det gjelder sitt eget virke, sin egen makt, helt har mista evnen til å betrakte disse kreftene i forhold til den virkeligheten hun påberoper seg å ta et oppgjør med.
For Hanna slår seg ikke til ro med penn og papir. I hennes prosjekt inngår også å dikte mennesker av kjøtt og blod inn i et etterhvert nokså forkvakla verdensbilde. Et
verdensbilde der salige Wergeland spiller rollen som Vårherre, og hvor Hanna selv tar rollen som den opplysende og refsende Kristus.
Den bevegelsen hun har starta for å frigjøre evner i hver enkelt og ta vare på arven i den store dikterkunsten, er blitt ei sekt. Med stor varme og adskillig smerte skildrer Sveen konfliktene som vokser seg store og vonde i de to ungjentene.
På den ene sida står familiene dere: hardt arbeidende folk som ikke skjønner stort av hva døtrene deres holder på med hos denne frøken Svahn.
På den andre sida står et menneske med jernvilje - full av forakt for alt som ikke fremmer "saken". Sveens dikterkunst i denne boka består først og fremst i at hun hele veien klarer å holde balansen. For den skarpe pennen til tross: Det finnes ikke snev av billige hevnmotiver i denne teksten.
|
