Erlend Loe - Arbeideravisa - 1997

Karin Sveens roman om ungjenta Martes brutale møte med litteraturen og sannheten er meget god. Sikkert noe av det beste denne høsten har å by på.

Det er allerede skrevet mye om at "Hannas Hus" er et kraftig oppgjør med Ingeborg Refling Hagen og hennes Suttung-bevegelse på 80- tallet. Og kanskje er den det. Men det en ikke det viktigste. For dette er ingen dokumentarbok, det er et

(mangler en del av teksten..)

interessant er det å legge merke til at det skrives om noe som har gyldighet langt utenfor de rammene man gjerne har villet puttet den inn i, og også at det er formidlet med en sjelden ekthet og intensitet.

Leseren møter Marte idet hun begynner på gymnaset. Hun er på leting, som alle 16-åringer, og hun kommer raskt i kontakt med mennesker som bringer henne til det hvite huset, til Hannas Hus. Der finner hun Hanna, en eldre forfatterinne, full av allmodig varme og kunnskap, som sier at Marte har evner og hun sier, les! I kontrast til det ikke-lesende, ikke-intellektuelle arbeidermiljøet som Marte er vant med, blir dette et sterkt og viktig møte.

Og det drar på seg. Marte blir med i lesegrupper. De evige verkene skal leses og fortolkes og forstås, og hun får vite at det fins en bevegelse som er så sterk at den til slutt vil få alle til å lese; verden tvil bli fylt av kunnskap og renhet.
Inne i dette finner vi Peter som er Hannas største håp og skjønnånd og som Marte får beskjed om ikke å forstyrre, fordi hans geni er så stort og at han trenger ro for å lese, stadig mer, for en dag kanskje å kunne skape noe stort selv. Det er med andre ord ikke plass til forelskelser - ikke slik som Marte bærer i seg. Det er kunnskap som skal dyrkes, ikke følelser.

Sveens språk er riktig og godt. Hun maner virkelig fram bilder i leseren, slik at man omtrent sitter igjen med følelsen av å ha sett en film når boka er lest, en film om oppveksten. og hengivelsen, om indre prosesser. Gjennom Marte blir det klart for leseren at det faktisk er slik at mennesket vil fanges, vil preges i sitt rop om hjelp til å finne ut av livet. Men at det også heldigvis er mulig å finn styrke til å se hva som til slutt blir helt feil.

"Hannas Hus" er så nær romanen at leseren forstår at Sveen har vært langt inne i stoffet. Det har tatt tid og krefter å komme seg ut. Boka framstår som en advarsel mot alle endimensjonale løsninger. Det kunne handlet om politikk, religion, hva som helst. Og Sveen sier at slik bevegelse, en slik måte å fortelle på, er et forræderi mot litteraturens og menneskets vesen.

Flere steder i boka trenger fortellerens nåtidige stemme igjennom, ser tilbake og føler på det som var. Et av disse dryppene lyder slik, og det er fullt ny melankoli og kjærlighet, mer enn av oppgjør og forakt: "Nesten tredve år seinere står hun fortsatt foran meg, med sitt hengivne smil, klar til å lese for meg, som om livets tid er opphevet. Og hvilket vemod føler jeg ikke ved tanken på henne denne høstkvelden i oktober 1964, da hun sto der og forsøkte å dikte meg ut av mitt liv og inn i anna historie".

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl