Ingvar Moe - Vestfold Fremtid - 1976

"Vinterhagen" het Karin Sveens første diktsamling. Den kom i fjor og høstet mye kritikerros. I år er hun på markedet med en ny samling, "Mjøsa går".

Den viktigste forskjellen på de to samlingene er språkformen. Mens det i "Vinterhagen" fantes dikt med dialektinnslag, benytter Karin Sveen i "Mjøsa går" sin ringsakerdialekt fullt ut.

Personlig er jeg ikke i tvil om at diktene har tjent på det. Men det er farlig for en ung lyriker å eie en dialekt fra bygdene omkring Mjøsa. Den er hardt belastet i og med at populære forfattere etter hvert har fått oss til å betrakte den som et slags nasjonalklenodium. Karin Sveen vil ikke kunne unngå at det vil bli dradd høyst urettferdige sammenligninger. Kritikere har allerede vært frampå med hentydninger om slektskap med Alt Prøysen. Når Karin Sveen dessuten går inn i sine dikt med en inderlighet og intensitet som kan minne om Ingeborg Refling Hagens, er utgangspunktet vanskelig.

Men en skal ikke ha lest mye i "Mjøsa går" før en skjønner at Karin Sveen er noe helt for seg selv. Med ungdommelig styrke, varme og livsglede rusler hun rundt i sitt Mjøs-landskap og er så herlig i slekt med jord og himmel og skiftende årstider at vi ikke finner noen grunn til å tvile når hun påstår at

...om Vårherre tog en titt
på Mjøsa og såg a danse
i en godværsbris,
då skulle skyen åpne seg
og engla få en frikveld
i et jordisk paradis!
(Godvær)

Karin Sveens dikt er lette, lyse og fulle av god, ekte romantikk. Hun leker med ord, med rytmer og med rim. Om det ene diktet er sangbart og det neste ikke, så synger de i oss uansett. Og dialekten er en del av denne sangen. Den kler diktene så inderlig godt at jeg vil påstå de var umulige uten den.

Hun er begavet denne jenta, det er det ingen tvil om, og jeg tror hun vil gi oss mye å glede oss over i årene som kommer. Personlig håper jeg at dette diktet kan angi tonen for hennes framtidige diktsamlinger:


I smiua

Ivar Lo-Johansson har je møtt
med sammarn var et oskebål
og hausten loga raudt.

Han sat og telje stjerner
tel de tusen netter vi skar leva,
sat og dreidde soler
tel den trøtte jorda -
hu slumra altfor mye
altfor ofte
med skyer klatre som en jævel
over himmelloftet.

Likne smeden innst i bygda,
står og smir i svartetimer
i et eldskjen han har arbe ved
åleiene,
laga reiskap for en statar,
så ett plogskjær for ei framtid,
sist ei lys natt for en drømmer.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl