|
Ekte angst, falsk trøst Merete
Alfsen - Dagbladet - 1987
I samme by der Tove Nilsens romanhelt Kjell Østby skimter meningen med livet i en spinkel, svartsilket ankel over høy hæl i skjæret fra en nattlig trikkeskinne, vandrer Karin Sveens bortkomne romankvinne Tone omkring på fremmede, kalde føtter.
To romaner som er tidlig ute i årets bokhøst, som absolutt ikke skal sammenlignes, men som i tillegg til at de har handling lagt til Oslo har én ting felles: Begge er åpenbart viktige og nødvendige bøker i de respektive forfatterskap.
Det har alltid vært en lyst å lese Karin Sveen. Først dikt og noveller, så to saftige og sprelske romaner. "Utbryterdronninga", i 1982 og "Den reddende engelen" i 1985, og så de sanselige tekstene om "Kroppens sug, hjertets savn" i fjor.
I årets roman "Kvinnen som forsvant", snyter hun oss med velberådd hu og fin språklig beregning for den slags nytelser. Hun er ute i annet ærend. I motsetning til hovedpersonen Marje i de to forrige romanene, som til tross for motgang og foreldreløshet fløt i en sosial og språklig sammenheng som ga identitet og ressurser, har Tone i årets bok falt ut av sin egen sammenheng, uten å klare å få fotfeste i noen ny. Hun er "Kvinnen som forsvant". Hun er blitt borte for seg selv - viljen, drømmene, hennes personlige historie er blitt umulig å få øye på. Og for samfunnet omkring henne, som ikke kan se annet enn hva det selv har definert og gitt roller og funksjoner blir hun usynlig overflødig fordi hun ikke tilpasser seg de ferdige definisjonene.
Isolert
Tone er lærer i Oslo, enslig, bor i ettroms leilighet i drabantby-høyblokk. Tilværelsen hennes blir mer og mer isolert - når boka begynner er hennes psykiske og eksistensielle krise akutt, hun klarer ikke livet sitt lenger. Hun forsvinner fra jobben sin på skolen. Hennes funksjon som nyttig samfunnsmedlem opphører. Så følger vi henne på hennes desperate leting etter hjelp til å finne seg selv, etter noe å høre til som kan bekrefte at Tone eksisterer. Hun prøver "hjelpeapparatet", hun prøver venner, hun prøver pseudointimiteten på fester og ved kafébordet.
På et plan er Karin Sveens bok direkte politisk kritikk av samfunnets behandling av enslige og fremmede. Tone er innflytter til storbyen, har forlatt sitt historiske, geografiske og sosiale miljø - som dessuten ikke eksisterer mer, foreldrene er døde, bygdesamfunnet er redusert til drabantby for småbyen. Hun må tilpasse seg en ny kultur eller utstøtes, som andre fremmedarbeidere. Og verken boligmarkedet eller fellesordninger ellers er innrettet på en-persons enheter. Men Karin Sveens bok løfter seg utover det sosialrealistiske planet. "Enslig" blir noe nær enn en sosial kategori, selv om Tones krise er sosialt og ikke psykologisk begrunnet. Hennes problem er ikke at hun føler seg ensom. Hun er ensom. I siste instans er det en eksistensiell konflikt som ligger under Tones ensomhet og fremmedfølelse, og det er faktisk en "eksistensroman". Karin Sveen har skrevet, komplett med kvalme og angst og marerittaktig opplevelse av omgivelsene.
Målet for Tones søken er autentisitet, hennes hjemlengsel er ikke nostalgi, men lengsel etter å trosse tidas forutsetninger og bli hel og synlig som menneske, ikke som rolle. Hennes mistilpasning er motstand mot å la seg lure til å tro at det eksistensielle Valget er det samme som fritt valg av livsstil og underholdning fra øverste hylle. Hun vet at det ikke er en livsstil, men sine egentlige steder hun må finne.
Harselas
Karin Sveen er ikke nådig mot alle de falske profetene Tone kommer ut for. Der realismen i tidligere bøker skar ut i elleville, poetiske himmelstormløp, der skjærer den nå ut i bitende og skingrende harselas. En lystleser kan føle seg litt småsnurt og snytt av Karin Sveen, damen som vi vet kan "flyge" i språket og få leserne til å lette også. Det vakre glimter til, logisk nok, i avsnittene om Tones barndom, og når hun får fatt i fliker av sitt eget tapte språk og trekker i dem så bildene av opprinnelsen hennes ruller fram. Lystleserens innvendinger er ikke gyldige. Karin Sveen er ikke blitt mindre som språkkunstner med denne romanen. Historien om Tone ender ikke i absurditet og fremmedgjorthet, men viser tro på mulighetene for autentisk menneskelig samkvem. Samtidig har Karin Sveen med denne boka levert et drabelig forsvar for romanens, det språklige kunstverks, muligheter til å skjære gjennom tåka og la en alvorlig stemme lyde. Kvess debattklørne, språkpessimister! Dere har fått deres pass påskrevet på forhånd av Sveen, i harselasen med "den tiende kunstneren".
|
