Iver Tore Svenning - Aftenposten - 1977

Det var en tid man kunne frykte at Karin Sveen måtte gjennom en tydelig gudskjelovkveld-periode før hun kunne vise mer av seg selv. Denne frykt har vært ubegrunnet. Hennes tredje diktbok - "Den svarte hane" - representerer en forløsning og en litterær modenhet som bare er til glede. Oppbruddet fra dialekten har gitt henne en avstand og et overblikk som forbauser bare gjennom sin sikkerhet. Hun har videre brutt opp fra landskapet - som hun nesten hater - og bekjenner seg åpent til slektskapet med de eiendomsløse. Hennes dikt har fått en ny, sosial tone, i slekt med Rudolt Nilsens, og som han kan Karin Sveen sende hilsen til sin - slitets - slekt. Og hun gjør det uten at leseren kan fornemme en falsk tone, et falskt bilde.
Ja, bilder. Det er ikke minst de presise, rene ordbilder som gir Karin Sveens dikt styrke og reisning. Eksempler finnes så å si i hvert eneste ett av dem: "Det gylne innelys fra stuene", "Denne morgentåka! Blek og fuktig som laken etter nattetørk" og "den førtiårig svangre våren/går i blomstret forkle/gjennom murstensgården". Faste, gjennomlyste av innsikt, klare i sine holdninger blir hennes dikt dermed stående i leserens bevissthet.

Karin Sveen legger ikke bare sosialt nyland under sin plog. Hun viser tenner i et ironisk oppgjør og rykker ut mot den såkalte frigjorthet: "Å, denne nordiske frigjorthetens nevrotiske splittelse i kjønn og menneske! Utvikles det ene ødelegges det andre". Hun har ennå bitterhet å overvinne, visjoner å vokse på. At hun denne gang har utvidet - eller sprengt - sin gamle ramme, gjør hennes bok mindre "samlet" i sitt preg - som om det skulle ha noen betydning.

Det illustrerer bare bredden av hennes talent og dybdene i hennes sinn. Det gir henne videre anledning til å vise at hun også eier en utrolig varierende beherskelse av selve formen.
"Den svarte hane" gir oss i sum en Karin Sveen som er mindre poetisk, mer lyrisk og reflekterende. Sine emner kan hun hente i konkrete opplevelser av natur - eller andre sind. I et dikt om Elisabeth Barrett Browning vil finne sin plass blant de store portrettdikt i norsk litteratur. I et "øyeblikk av alle tider" kan hun gi et like levende bilde av en annen som står henne nær: klokt, ømt og helt uten sentimentale trekk.

Et enkelt vers fra et annet dikt får til slutt vise hva Karln-Sveen kan:


Å du søte bitre drøm som kommer og går
med seilene fulle av svik!
En hemmelig øm og skamløs elsker er du lik,
som kommer i møret og natten
og stryker og klapper min sjel
som han stryker og klapper katten.


Karin Sveens dikt ikke bare "stryker og klapper" vår sans for litterære gleder. Hun gjør vår sinn åpne.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl