Karin Helene Haugen - Velferd

- Du kommer med feil valuta til et fremmed land når du legger ut på klassereisen. Og niste er det skralt med. Det er ingen holdeplasser underveis. Og endestasjonen er ukjent. Billetten heter utdanning. Det er en enveisbillett. Har du først kjøpt den, kan du aldri vende tilbake dit du kom fra. Derfor reiser du i en tilstand av nød. Og lidelsen heter hjemløshet. Karin Sveen har skrevet bok om sin reise fra arbeiderklasse til middelklasse. Hun er fortsatt underveis.

Vi kjenner den igjen, vi som har lest Bibelen, selv om scenen er forandret. For det er den samme gamle historien om Eva som spiste av kunnskapens tre. Straffen er forvisning fra Edens hage. Nå var nok valgets kvaler større for Eva enn de var for Karin. For ikke var hun i Paradiset, men på Hamar. Og ikke levde hennes nærmeste et uskyldig liv i lek, men i hardt fysisk arbeid. Så Karin begynte tidlig å lengte etter noe mer enn den prosaiske hverdagen. Hun lette etter det vakre i livet, etter litteratur, kunst, teater og filosofi. Hun higet etter å forstå, etter å utvikle seg. Dermed gjorde hun som så mange andre arbeiderdøtre og -sønner som ble født rett etter andre verdenskrig. Da anledningen bød seg satset hun på høyere utdanning. Dermed var det gjort. Karin, datter av en arbeider på jernstøperiet, hadde lagt ut på sin klassereise. Nå har hun skrevet et livshistorisk essay om sine erfaringer fra reisen. Dermed har hun bidratt til å gjøre en taus viten til artikulert kunnskap for alle oss som reiser sammen med henne.
- Det er utdanning på et annet nivå enn det som er vanlig i ditt bakgrunnsmiljø, som utgjør det store spranget. Den innfører en radikal forskjell mellom deg og for eksempel din mor, sier Karin. Samtidig gir hun mødrene i sin barndoms arbeiderklasse mye av æren for at døtrene kom seg på skolebenken, selv om den nista de sendte med, den kulturelle kapitalen, ikke rakk særlig langt.
- Den viktigste nista du fikk med var oppdragelsen til solidaritet.

Reiser baklengs - med Eventyrblanding
Utenfor vinduet hos Karin er det gråvær. Det snør lett. Jordene ligger hvite og vide. Hadde vi ikke visst at vi var i en blokkleilighet i utkanten av Frognerparken i Oslo, hadde vi trodd at vi var på bondelandet på Hedemarken. Her sitter Karin ved sitt lille kafébord ute i karnappvinduet om natten når hun ikke får sove. Og røyker rullings i et svart sigarettmunnstykke. Eventyrblanding. 
Tydeligere kan hun ikke visualisere sitt eget poeng, at hun befinner seg med ett bein i hver leir, at reisen fra arbeiderklasse til middelklasse er et livsvarig prosjekt. Selv påstår hun at hun røyker Eventyrblanding bare fordi faren gjorde det. Dessuten gjør tanta og søstra det også. Og det lett elegante munnstykket bruker hun bare fordi hun tror at det hjelper mot kreft. Hvor blind kan en forfatter, med refleksjon som jobb, påstå at hun er, uten at det går på troverdigheten løs?
For Karin har to ansikter. Og hun vet det godt. Vi finner dem begge på hennes hjemmeside ute på Internett. Det ene er nakent og melankolsk. Det andre er utstyrt med solbriller, røyk og rødvin. Det ene er en alvorlig søkende arbeiderpike. Det andre er en flirt med kunstnermyten, med bohemerollen. Det er den motsetningen hun må leve med og prøve å sammenholde. For begge deler er Karin, men nok mest den første. Det skjønner vi i løpet av samtalen. Puritanismen fra en barndom i fattige kår gir hun ikke så lett avkall på. For hva skal hun sette i stedet? Det finnes nok av tomrom fra før i den postmoderne tilværelsen, tomrom fulle av spørsmål.
- Det føles som om du alltid har røttene med deg, sier Karin. Det er kanskje derfor hun opplever at hun har rygga inn i den litterære verden. Ordet forfatter var liksom litt stort. Nå tenner hun stearinlys på spisestuebordet midt på blanke formiddagen. Og unnskylder seg for at kaffen hun serverer er vanlig kaffe, ikke sånn god moderne cappucino eller espresso. Jeg tror henne når hun sier at hun fortsatt befinner seg underveis mellom to verdener.
- Du er en outsider der du kommer fra. Og du er en outsider på det nye feltet. Men det er ikke bare negativt. Reisen er blitt stedet vi er på. Det er en utfordrende posisjon. Og tilhørighet kan vi oppleve sammen med våre medreisende.

Ikke noe spillerom.
Det var en grunn til at vi reiste, alle vi som tilhørte den første generasjonen arbeiderungdom i Norge som fikk anledning til å ta høyere utdanning. Vi gikk mann av huse, og ikke minst kvinner av huse, under det som senere er blitt kalt den store utdanningseksplosjonen. Senere har mange fulgt etter. Denne reisen forandret ikke bare oss som dro, og de som ble igjen, men også samfunnet forøvrig.
- Jeg tror mye av det som drev oss vekk, var en underdanighetskultur, en usikkerhetskultur, som ikke ga oss spillerom for å være annerledes. Skyggesiden av samholdet i arbeiderkulturen er et sterkt krav om konformitet. Du skulle ikke skille deg ut. Det var det mest forbudte. Det minste lille avvik ble straffet med utstøting. Denne forakten for den som er annerledes, er en brun rand i de lavere sosiale klasser. Og det har arbeiderbevegelsen aldri tatt et oppgjør med. Det har de overlatt til Carl I. Hagen.
- Arbeiderpartiets klassereise, bort fra sine opprinnelige velgere, har ført til at partiet har fjernet seg fra de menneskene det skulle tjene, de som er i lavtlønnsyrker. Har partiet dermed mistet sin eksistensberettigelse?
- Deres eksistensberettigelse har alltid vært å ivareta de svakeste i samfunnet. At de nå befinner seg i en krise, er forståelig. Partiets kvinner og menn er selv klassereisende, kanskje forlengst godt etablerte i middelklassen. Hvis AP fortsatt vil være det største partiet, bør de ta skrittet fullt ut og etablere seg som et parti for middelklassen. Språket deres, blant annet, tyder på at det er det de har valgt, om ikke bevisst. Derfor har Carl I. Hagen overtatt den delen av befolkningen som AP har oppgitt å være talerør for.

Den kulturelle forstrekkelsen
- I boken din sier du: "Samtidig som den moderne middelklassen vokser nedenfra, skyves stadig nye grupper ut av samfunnslivet som "langtidsledige" eller som friske trygdede uten habil utdanning." Anbefaler du klassereisen som en slags vaksine mot marginalisering eller for tidlig uføretrygding?
- Nei, det gjør jeg absolutt ikke. Vi må i stedet rehabilitere storsamfunnets syn på praktisk arbeid, kroppsarbeid, omsorgsarbeid. Vi må gjenopprette en verdsetting av mangfoldet i arbeidslivet. Bare for en generasjon siden nøt de med et alminnelig skikkelig arbeid en helt selvsagt anerkjennelse. I dag er det ikke slik. I dag bærer folk uten utdanning på en skamfølelse. Skammen er knyttet til følelsen av ikke å være vellykket. De holder seg langt unna oss andre. Der sitter de med sine tap. Og blir du trygda, tør du ikke gå ut og hente posten din en gang fordi du skammer deg over dine nederlag. Det er opprørende! sier Karin, med tydelig engasjement. Hun er opptatt av at vi har fått et to-tredjedels samfunn. Dagens tapere er den tredjedelen av befolkningen som står i lavtlønnsyrker, og de med liten eller ingen utdanning som blir tidlig uføretrygdede. Mange av dem er unge mennesker.
- Det er en måte å sette til side store deler av den befolkningen som ikke har lagt ut på noen klassereise. Det finnes mennesker som ikke kan klare å finne seg en plass i det moderne datastyrte arbeidslivet, fordi det er blitt så komplisert på så mange områder. Samtidig føles det som tabu å snakke om klasseforskjeller i dag, til tross for at det nå er større forskjeller mellom de med høyest og lavest inntekt enn da vi var barn.
- Du er også opptatt av sammenhengen mellom samfunn og kropp, ikke minst de såkalte diffuse fysiske lidelsene som også sender en hærskare rett inn i en tidlig uføretrygd. Hvordan er forholdet mellom disse og de klassereisende?
- Noen mener å se en sammenheng mellom de diffuse fysiske lidelsene og klassereisen, fordi vi forstrekker oss sosialt hele tiden. Denne kulturelle forstrekkelsen setter seg i kroppen underveis. Det kan være prisen vi må betale fordi vi prøver å spille på et felt der vi ikke hører naturlig hjemme. Den setter seg der som en evig pine, som en påminnelse om hvem du var, sier Karin og legger bena rolig opp på stolen ved siden av seg. Hennes forrige bok het "Den kultiverte lidelsen".

Klasseforsinkelsen
Karin deler en drøm med oss. Det vil si det er et mareritt. Som kommer igjen og igjen. År etter år. Hun er forsinka! Hun skal på et tog, en buss, en trikk, men hun rekker det aldri! Hun klarer aldri å innhente det forspranget som resten av verden har. Hun har en konstant følelse av utilstrekkelighet. Hun får aldri lest seg opp og tenkt seg opp på det nivået hun føler blir forventet av henne. Hun er og blir forsinka. Klasseforsinka.
- Så vi arbeider jo mye hele tida. Livet er blitt et veldig arbeid, sier Karin og forteller at hun pleier å arbeide om natten. Hun skriver helt fram til sju-åtte-ni om morgenen. Da sover hun noen timer. Så drikker hun kaffe, spiser én brødskive med syltetøy og én med brunost - og røyker.
- Mange klassereisende, ikke minst kvinnene, jobber i det offentlige. Hva kommer det av?
- Det handler blant annet om at det i arbeiderkulturen var egoistisk å tenke individualistisk. Og det å legge ut på en klassereise opplevdes som individualistisk, som om du syndet mot solidaritetstanken. Særlig jentene måtte legitimere sine individualistiske valg ved å gå inn i yrker som sykepleier, sosialarbeider eller lærer. Da befinner du deg fortsatt innenfor en samfunnsmoralsk tenkning, en ansvars- og omsorgstenkning, sier Karin. Hun var selv blant dem som valgte lærerutdanning, før hun søkte seg videre til universitetet og til en individuell karriere som forfatter. Til gjengjeld har hun vært svart aktiv i forfatternes fagforening, blant annet som leder og nå nestleder i foreningens Litterære Råd.
- En forfatter er ikke bare alene med sine tekster. Vi har også noen kulturpolitiske oppgaver, understreker Karin, som debuterte som forfatter i 1975 med lyrikksamlingen "Roser i vinterhagen. Da skrev Knut Fallbakken at her er "både formsans, språkbeherskelse og billedskapende evne til stede i høyere grad enn en vanligvis tør håpe på hos en debutant midt i tyveårene. ... og i en språkdrakt så konsis og likevel så lydhør at en her og der kan lure på når en leste vakrere dikt." Siden er det blitt mange bøker, både romaner, noveller og diktsamlinger. I 1991 skrev Ingvar Ambjørnsen om "Hannas hus": "Karin Sveen har gitt oss en ny roman. Og den er god. Drivende god. ... som leser og anmelder vakler jeg rundt i dette rommet i time etter time, mens jeg vekselvis ler høyt, griner en skvett - og kjemper mot kvalmen." Men foreldrene hjemme på Hamar snakket aldri noe særlig om at hun var forfatter. 
- Det kunne bli oppfattet som skryt, eller de kunne bli tatt for å være snobbete. Derfor måtte de ligge lavt. Nå er det bare moren min som lever. Vi snakker fortsatt ikke noe særlig om det. Hun viser ikke om hun er glad eller stolt over det. Også synes hun sikkert at mye av det er litt krøkkete skrevet.

En større tilværelse
I sin siste bok henvender Karin seg først og fremst til sine medreisende. Det er gjort sosiologiske undersøkelser hos klassereisende som viser at deres nære, gode hverdagsvenner, er de som har gjort den samme reisen.
- Uansett hvor høyt opp i systemet du når, er det blant dem du føler deg mest hjemme. Du har kanskje et helt instinktivt blikk for en annen outsider, fordi du har din egen outsider-erfaring, sier Karin. 
- Var reisen "mödan värd", som den svenske Karin Boye sier?
- Et veldig klart - ja. Selv om meningen med livet ikke er knyttet til den reisa, så føler jeg at jeg er på "interessens sted", der det er meningsfylt for meg å være. Og jeg er evig takknemlig for at min tilværelse er blitt større. Det handler om å forsone seg med livet, sier Karin Sveen.
- Og endestasjonen, hva heter den?
- Det er fælt. Det er ingen endestasjon. Jeg vet bare hva vi søker: et sted der du kan være den samme gamle jenta og samtidig deg sjøl som det individet du har utviklet deg til, at du kan føle identitet, helhet, tilhørighet.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl