|
Førsteklasses
Klassereise
Liv Riiser - Vårt
Land - 20. november 2000
Hun skriver sånn at en som leser blir nødt til å spørre seg hvilken reise en selv foretok i livet.
Forfatteren Karin Sveen har vært på reise. Eller rettere sagt: Hun er kommet hjem fra en. Og i boka Klassereise har hun fortalt hvordan den artet seg. Reisen er hennes eget liv og reiseskildringen er fremragende.
Etter et forfatterskap som teller fjorten bøker med klar overvekt på det skjønnlitterære, har hun nå i den femtende vendt seg mot sin egen historie i det hun kaller et "livshistorisk essay". Ikke noen vanlig selvbiografi, altså, men en tankereise med det egne livsstoffet som materiale, og med ett overordnet og samlende perspektiv: Det store spranget fra arbeiderklassen til middelklassen.
Skolegang
Karin Sveen er arbeiderklassejente fra Hamar, født i 1948, og akkurat denne opplysningen er vesentlig for forståelsen av boka hennes. Som så mange i sin generasjon reiste hun inn i middelklassens virkelighet, og transportmiddelet het, for henne som for de fleste, skolegang og utdannelse. Hun er en av de mange, mange i sin generasjon som kan si at hun var den første i slekta som tok artium. Siden gikk hun veien via lærerskolen til Blindern - og der var hun så sannelig ikke alene som student på 70-tallet. Ikke alene om å komme fra et annet "sted" enn det akademiske heller.
Med dette utgangspunktet grubler hun seg fram, med tekst som farkost. En tekst som ifølge hennes egen beskrivelse og ganske riktig "både flyter og hakker, forteller og tier, nøler
og forsikrer, åpner og lukker, strømmer avgårde og stanser i dammer av grubbel". Det hun ikke sier, er at den også vekker og underholder, behager og belærer.
Reisen. Hun skriver kort sagt sånn at en som leser blir nødt til å spørre seg hvilken reise en selv foretok i livet, for alle kommer vi fra et sted, sosialt såvel som geografisk, språklig såvel som følelsesmessig. Blant leserne av denne avis har mange gjort reisen fra bedehusland, noen har, i likhet med Karin Sveen, reist fra arbeiderkulturen, atskillige fra bondelandet, som forøvrig også har plass i Sveens erindringsreise. Men hvor ofte snakker vi om sånt? Hvor ofte setter vi oss ned med oss selv eller andre og forteller historiene våre, med sikte på å få fram særtrekkene, de ømme punktene og de vanskelige overgangene? Hvor ofte setter vi navn på forskjellene som kan ligge som tause landskap mellom oss, enda så mye vi strever med å tilpasse oss og gjemme sporene etter vår opprinnelse? For vi som vokste opp med Thorbjørn Egner og Lørdagsbarnetimen på radio, vi lærte jo først og fremst det, at "inni er vi like".
Forskjell.
Det stemmer ikke, sier Karin Sveen. Og setter det navnet på forskjellene som vi nesten har sluttet å bruke: Klassetilhørighet. Det var - og er - forskjell på en arbeiderklassejente og en direktørdatter, og det handler om klassetilhørighet. En av de mange sorgmuntre beskrivelsene i boka handler om nettopp det, om hvordan hun en gang og helt uforvarende kom i huset hos "de fine". På samme måte forteller hun om forvirringen hun opplevde på sin første og helt konkrete reise, til Sovjetunionen, om frenmedfølelsen hun hadde som student på Blindern, og kampen for å erobre det akademiske språket, på bekostning av det hun hadde med hjemmefra. Hvem kjenner seg ikke igjen her?
Tre utgangsposisjoner har hun for reisebeskrivelsen sin, det handler om stedet som geografi og erindring, om klassetilhørigheten, og om språket. Det stemmer som hun selv sier det, at hun hakker og stammer, grubler, graver og spør, det hender at hun går seg vill i sine egne formuleringer, det er fort glemt når hun i neste øyeblikk skriver seg av sted i fyrige og ettertenksomme passasjer som kaller på latteren, på fryden, på gjenkjennelsen, aha-opplevelsen, erindringen og forståelsen. Med denne boka har hun ikke bare skrevet seg ut av sin forvirring, men også inn i den felles samtalen om hvem vi er og hvor vi kommer fra og hvorfor det er blitt som det er blitt i det nye Norge.
|
