Britt Rogstad - Vårt Land - 20. november 2000

Vogga stod i ei husmannsstue, men Karin Sveen gikk latinlinja på gymnaset. Siden har hun skrevet romaner, dikt og noveller. I høst presenterte forfatteren sitt andre essay, Klassereise, og nyter rullings med munnstykke.

- Ingen pene mennesker røyker rullings, fastslår Karin Sveen med vante og ivrige fingre dypt i pakka med Eventyrblanding.

På bordet foran seg har hun et elegant sigarettmunnstykke parat. Karin Sveen vet godt hvor hun kommer fra. Hun har tenkt mye på veien fra husmannstua utenfor Hamar, der mor og far, fire søsken, ei tante og en onkel, to bikkjer og ei katte delte tredve kvadratmeter. Det er langt derfra til skrivestua hennes i den romslige leiligheten på Oslo vest. Reisen har da også tatt mesteparten av 52-åringens voksne liv. For klassereisen har ingen ende.

- Kassadamer, truckførere, eller rengjøringspersonell på Hamar ville vel ikke kommet på å bruke munnstykke til sjølrulla sigaretter?

- Uansett blir arbeiderbarn aldri annet enn gjester i middelklassen. Selv om jeg setter pris på hvite damaskduker og gode viner, billedkunst, teater og ikke minst skjønnlitterattur, blir jeg aldri en av dem som har vokst opp med dette. Sosialt hører vi ikke på en selvsagt måte hjemme noe sted, konstaterer hun.

Utenfra
Opplevelsen av å komme utenfra og inn i noe etablert, ville tilhøre og innlemmes, uten virkelig å oppnå dette, er en av de røde trådene i boka Klassereise - Et livshistorisk essay.

- Hvorfor la du utpå turen oppover og bort fra din bakgrunn?

- Utdanningsreformene i tiårene etter krigen gav arbeiderungdom adgang til høyskoler og universiteter. For noen ble dette en karrierestige. For andre en vei til kunnskap, innsikt og erkjennelse, og jeg tilhørte nok disse. Jeg har grubla på meningen med livet siden jeg var 3 år, svarer forfatteren.

Tidlig på 60-tallet var det ikke selvsagt for ei jente med far på støperiet å ta utdanning etter de obligatoriske 7 årene på folkeskolen.

- Fra mitt miljø var vi to jenter som gikk videre til realskole og gymnas. Vi var såkalt flinke på skolen, og møtte forståelse for valget, ikke minst fra mødrene våre. Uten dem, ingen klassereise, selv om det skjerpa det økonomiske presset på foreldrene våre nesten over tålegrensa. Ingen i miljøet hadde utdanning. Jeg trodde derfor lenge at gymnas hadde noe med gymnastikk å gjøre, og mente det måtte passe for meg siden jeg likte å gå på ski, forteller Karin Sveen med glade mimreøyne over kaffekoppen.

Midt i 60-åras Beatles-epoke, symbolet på ungdomskulturens endelige gjennombrudd, skrittet Sveen over dørstokken på ærverdige Hamar Katedralskole. Hun så med undring hvordan medelevene fra pene borgerlige hjem villig lot seg beruse av den nye bølgen som rocket over landet. På rommet hjemme i borettslagsleiligheten dit familien flyttet da Karin var ti år, leste ungjenta lyrikk eller satt fordypet over verdenslitteraturens klassikere. Istedenfor popidoler over senga, dekorerte hun veggene med fotografiske gjengivelser av renessansens mesterverk, klipt ut av ukeblader. Hennes prosjekt var å skolere seg inn i den kulturen som klassekameratene tilsynelatende forsøkte å rocke seg løs fra.

- Universitetet var et enda fjernere sted. Ingen vi kjente hadde vært der. Utdanning skulle primært føre til arbeid og egen inntekt, helst så fort som mulig. De av oss som gikk videre etter gymnaset, drev det derfor sjelden lenger enn til treårige ingeniørstudiet hvis du var gutt, mens jentene tok lærerskole, kommenterer hun.

Det ble et kort mellomspill på lærerskolen for Karin Sveen også, før hun satte kursen mot Universitetet i Oslo. Der fikk hun snart selskap av flere sønner og døtre av fabrikkarbeidere, småbønder og fiskere, ute på samme klassereise. Men det slo henne i hvilken grad kunnskap ble betraktet mer som en kapital å kjøpe seg framtidige posisjoner for, enn som en vei til kultur og dannelse. Ambisjonene om å klatre opp og fram har gitt godt jordsmonn for dagens frastøtende materialisme.

Myte.
- Jeg tror også at lik rett til utdanning fortsatt er ei myte i vår virkelighet. Holdninger kan være seige å snu. Hvor mange sønner og døtre av vaskekoner og lagerarbeidere går rundt med akademiske titler? undrer hun.

Forresten mener Sveen at akademisk dannelse er et blindspor hvis målet er å klatre oppover. I dag lever lektoren med familie på fire rom i ei høyblokk i Groruddalen, mens rørleggeren, oljearbeideren og it-konsulenten residerer fornemt på beste vestkant. Forfatteren beklager dypt at kunnskap blir vurdert etter inntjeningsevne, og at kunnskapens erkjennelsesverdi følgelig prises på bunnivå.

- Et samfunn som ikke har råd til å holde seg med en humanistisk dannelse, kan knapt kalles sivilisert. Når samfunnet blir en markedsplass, som i vår tid, må kulturlivet virkelig kjempe for å forsvare siste skanse. Hvis kulturen også havner på børs, vi ser allerede tegnene, går vi i oppløsning både som folk og individer, spår hun.

Og når den kommersielle flodbølgen har skyldt over alt og alle, er total individualisering et faktum. Omsorg og empati lønner seg ikke lenger. Resultatet er mer ensomhet, vår nye folkesykdom.

- Parolen om at alle er sin egen lykkes smed legger et stort ansvar på den enkelte?

- Ja, det er en negativ konsekvens av individualiseringen. I dag skal du ut på den store egoreisa, opp og fram. De som ikke har ønsker om eller krefter til å smi sin karriere, blir satt utenfor, og møter bare forakt. I gamledager fikk du heder og ære om du var et godt menneske. Nå må du være et interessant menneske for å få anerkjennelse. Eller allerhelst: et menneske med suksess, som betyr mye penger.

- Å være alminnelig er et skjellsord. Folk gjør hva som helst for å skille seg ut, og oppdager ikke at de i jakten på forskjellighet framstår mer og mer like, fortsetter Sveen.

Hun ser likevel med stor overbærenhet på alle dem som flykter fra truende tomhet ved å ruse seg på intense erfaringer. For dagens unge er ikke lenger meningen med livet gitt. Angsten for intetheten driver mot stadig nye kick som i noen svimle øyeblikk, både kan gi følelsen av å beherske alt, men også av å være del av noe større; en sammenheng som fyller opp tomheten.

- Det moderne mennesket har et rom inni seg, men dette er ofte blitt både tømt og krenket. I rasjonalitetens navn er vårt helligste indre avmytologisert, gjennomlyst og forklart. Sannheten er at vi som lever, fortsatt lever i ei stor gåte. Hadde vi avslørt alle tilværelsens hemmeligheter, ville helvete vært en kjensgjerning på jord. Vi trenger mysteriet for å kjenne at vi er til.

Mange forankrer sitt liv til en helhet gjennom troen. Andre søker den i naturen, eller i kunsten. For Karin Sveen skjuler meningen med livet seg i dialogen og samspillet med de andre. I de grenseløse mulighetene til erkjennelse, uttrykk, kommunikasjon og erfaring som ordene gir.

- Skjønnlitteraturen gir meg den heftigste livsopplevelsen. Å lese ei bok er en måte å reise på. Virkelighetens reiser, hvor eksotiske de enn fortoner seg, blir likevel ofte skygger av lesningens mangfoldige og frodige eventyr, sier hun.

- Når den indre reisen følger den ytre, kan vi nå både oss selv og de andre.

Selv om Karin Sveen tror hun aldri blir noe annet enn gjest hos middelklassen, har klassereisen gjort henne hjemmekjent i det litterære universet. Erkjennelsen av dette maner til takknemlighet. For fremmedheten overfor den såkalte finkulturen, var sterkt tilstede blant arbeidsfolk i hennes barndoms by.


Brobygger.
- Kunstgalleriene, konsertlokalene og bibliotekene var "de andres steder", bastioner for de pene menneskene. Kulturskepsisen stakk ofte dypest hos mannfolka. Og jeg er viss på at Sigrid Undsets blotte nærvær som kvinne og litterært menneske på Lillehammer gjennom mange tiår, åpnet døra til biblioteket og skjønnlitteraturens skatter for mange arbeiderkvinner på Hedmarken. Slik ble hun en kulturens brobygger i lokalsamfunnet, fastslår Karin Sveen og putter pakka med rulletobakk tilbake i lomma på den gule regnjakka.

Ute lekker det fra blygrå skyer da vi tar farvel. Men den solgule ryggen blinker som en optimistisk fyrlykt der forfatteren smetter ut og inn av grå ettermiddagstravelhet på Karl Johan, på vei hjem til Frogner for å fortsette sin klassereise.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl