Jan-Erik Østlie - Ny tid - 7. desember 2000

Karin Sveen reiser mellom sosiale klasser, geografiske og språklige steder. På jakt etter en identitet hun ikke finner, en identitet som kanskje heller ikke fins.

For mange, mange år siden møtte jeg Sokrates og ville bli bedre kjent med ham. Jeg hadde bare én mulighet, jeg satte meg på toget, dro fra Løvenstad til universitetet i Bergen. Det var en lang reise over fjell og fjord. Jeg kom tilbake, men aldri mer til løvenes by. Mine gamle venner - om de noen gang hadde vært mine venner - var borte. Skjønt, de var der, men var der likevel ikke. Jeg var blitt hjemløs. Det var starten på min klassereise. Jeg har lenge drømt om å skrive en bok om denne reisen, men det har aldri blitt noe av.

Personlig bok
Karin Sveens livshistoriske essay "Klassereise" er en reflektert og klok bok skrevet i et nydelig poetisk språk og med setninger som ofte er svært bilderike til sakprosa å være, for eksempel denne: "Usikkerheten er en unge og hukommelsen en gammel dame." 

Mange av underkapitlene er utstyrt med ladede og meningsfulle mellomtitler. Forfatteren fletter dessuten store deler av sin egen livshistorie inn i teksten. Dermed har dette blitt en personlig bok, men i aller høyeste grad også en politisk bok, en tekst som tør å ta stilling og som har flere anslag som griper rett ned i dagens mest aktuelle problemstillinger på den politiske venstresida. For eksempel diskuteres det om begreper som arbeiderklasse og middelklasse har noen mening i dag.

"Arbeiderpartiets språk er preget av den økende avstanden mellom disse sosiale lagene: Man vet ikke riktig hvem man skal henvende seg til og hvordan det skal gjøres. For å tone ned denne usikkerheten og forsøke å favne alle, velges et nøytralt, teknokratisk språk som anonymiserer politikken og dessverre ikke begeistrer til dialog om disse utfordrende spørsmål."

Sveen og undertegnede er enige om det aller meste. Også om at Martin Heidegger kanskje er 1900-tallets største og vanskeligste filosof. Skjønt, hvordan hans berømte begrep "das Man" skal utlegges, det er vi ikke helt enige om, men den historien er så lang og innfløkt at jeg ikke skal dra den her. Den hører mer hjemme på universitetet i Bergen.

Kommunismen er som en brud
Sveen skriver om arbeidsfolks husmannsånd der det beste var å gjøre sin plikt og sørge for å være usynlig i verden. Og igjen er hun dagsaktuell: "Det paradoksale er derfor at arbeiderbevegelsen, som har hatt radikalitet som kjennetegn i økonomiske spørsmål, utviklet en sterk konservatisme hva konformitet angår. Med dette unnlot man i tiår på tiår å ta et oppgjør, noe som medvirket til å føre arbeidsfolk i konservativ retning også politisk. Forsømmelsen har bidratt til at høyreliberalistiske krefter har kunnet høste stor oppslutning blant arbeiderbevegelsens tradisjonelle velgergrupper." 

Sveens far jobbet i Jernstøperiet på Hamar som lå vegg i vegg med jernbanestasjonen. Følgende praktfulle observasjon fra 50-tallet er gjenkjennelig også for en gutt som vokste opp på Nedre Romerike tiåret etter: "Jernbanen rangerte øverst, for da var man statsansatt, sikret mot oppsigelser og garantert en god pensjon. Hva døtrene til disse menn skulle bli, var uklart eller ganske uinteressant, men å få en sønn 'i læra' på jernbanen var en ønskedrøm. Han ville da få gratis arbeidsklær, rimelig lege og tannlege samt rabatt på toget, slik at han kunne dra på ferie."

Men den mest fornøyelige historien Sveen forteller er kanskje fra sin bussreise til Sovjetunionen, særlig beskrivelsen av en reisekamerat som opplever at kommunismen ikke er helt hva den utga seg for : "Den gamle skogsarbeideren som var reist for å se sitt Jerusalem før han døde, og som nå for den store anledningen hadde staset seg opp i den fineste dress som hadde vært å oppdrive på Samvirkelaget i Os, var nær ved å briste i gråt av sinne og fortvilelse. Han vendte seg mot meg og hvisket: 'Det er med kommunismen som med en brud. Du ser at hun har feil, men du elsker henne'." Mang en NKPer på delegasjonstur til det forgjettede landet vil nok kjenne seg igjen i denne skogsarbeideren.

Som å sette fyr på farens lønningspose.
Sveen er ingen dogmatiker, hun har ingen ferdige løsninger og svar. Vi vet ikke med sikkerhet hva vi søker, for hadde vi visst det, hadde det ikke vært noen grunn til å lete, mener hun. Essay betyr som kjent forsøk.

Forfatteren kommer altså selv fra arbeiderklassen, et begrep hun for øvrig problematiserer. Dem det gjelder bruker jo ofte andre betegnelser, som "vanlige folk" og "folk flest". Likevel hevder Sveen at arbeiderklassen har vært preget av en dogmatikk som bare har to svar: Enten er du mot oss eller med oss, men at forståelsen av kunnskapens betydning har relativisert dette noe.

Sveen sjøl skjønte betydningen av kunnskap og utdanning - ja, det er denne forståelsen, og konsekvensen av den, essayet hennes handler om. Da hun var ferdig på Hamar Katedralskole, brente hun ikke skolebøkene på bål sånn de fleste andre skolekameratene hennes gjorde. "Det ville ha vært som å sette fyr på min egen fars lønningspose", skriver hun.

Og apropos faren: "Jeg ser han for meg med en lest, en syl, ei nål og en bunt svart bektråd når han såler skoene våre, og med de rare, gammeldagse brillene han har kjøpt av en kar på jobben." Jeg tenker: det kunne vært faren min hun beskrev.


Språk som middel og tema.
Et annet sentralt tema i denne boka er identitet, en identitet som ifølge Sveen bør være framtidig - ikke fortidig. Hun har tro på fortellingen, naturlig nok siden hun er forfatter: "Gjennom fortellingen får vi et felles møtested der det er plass til mer enn én, for fortellingen er avhengig av den andre. Uten den andre ble ikke fortellingen til. Uten den andre ville ikke fortellingen finne sted. Den andre er fortellingens sted. Da er vi ved reisens mål, et endelig og varig sted vi kan begynne fra uten at det forsvinner når vi drar." 

Modernitetens arbeidsverktøy er refleksjon og rasjonalitet, påstår Sveen i ei bok som også er sterkt filosofisk preget: "Øyeblikket er alltid åpent, i alle retninger. Det er det risikable stedet der utfallet ikke er gitt. Å forestille seg at utfallet alltid er forutsigbart, er å hengi seg til forestillingen mer enn til handlingen, til mismotet, ikke til motet, til fortiden og ikke til framtiden." 

Språket er ikke bare et middel i denne boka, men også viktig som tema. "Språket er en sil der det meste raskt forsvinner", skriver hun. 

Men dette er også en tekst som beveger seg på et metatekstlig plan, det vil si en tekst som reflekterer over seg sjøl og der forfatteren skriver om hvorfor hun skriver denne boka, en slags poetikk. "Å skrive handler om usvikelig å søke det usikre."

Men det handler også om å skamme seg over sitt eget språk fordi det ikke er fint og bra nok. Da må noen av oss imitere et annet språk, ett vi ikke har og kanskje heller ikke behersker. Ingen tvil om at språk er makt.

Boka inneholder også en vakker og rørende beskrivelse av Rolf Jacobsen den gangen han jobbet i en bokhandel på Hamar og solgte glansbilder. Han var lut i ryggen av skam, fortvilelse og motløshet - det var før han ble vår feirede lyriker.

Arbeiderbevegelsens alkoholpolitikk.
Noe annet som kunne - og kan den dag i dag - framkalle skam hos et barn fra arbeiderklassen er å bli tatt i å lese ei bok. Sveen skriver: 

"Skulle noen ta deg på fersken med ei bok, var du ille ute. Å lese var ikke arbeid. Det var unyttig og gavnet intet. Det var å lure seg unna plikter, og trekke seg vekk fra andre. Det var å opprette et eget privat og egoistisk sted på det felles stedet. Det gjorde deg trøtt og treg. Du kunne bli smårar av det og blek, arbeidsudyktig og vanskelig." 

Ja, sånn tenkte de på Nedre Romerike også, i hvert fall på 60- og 70-tallet i den gata der jeg vokste opp, enten fedrene jobbet på jernbanen eller ei.

Og en gang hadde arbeiderbevegelsen en bevisst alkoholpolitikk, en alkoholpolitikk som mer og mer er i ferd med å forsvinne. 

"Alkohol betydde ofte fyll og ulykke, slutten på moroa og begynnelsen på krangel og slåssing, tømte lommebøker og økt gjeld på kolonialen. Den dag i dag har jeg derfor ingen glede av å sitte på brune kaféer blant folk som ved stengetid må hjelpes ut. Det kunne alltid ha vært en av mine egne, og det er umulig å overse den menneskelige nøden og de familiære følgene." 

Dette er flott og modig sagt i en tid der alkoholen flyter fritt, til skade for tusenvis, og uten at arbeiderbevegelsens politiske partier og organisasjoner tilsynelatende ser ut til å bry seg nevneverdig med det, snarere tvert imot.

Karin Sveens bok er en reflektert reise mellom klasser, steder og språk av en forfatter som har gjort reisen selv uten nødvendigvis å ha kommet i mål, uten å ha kommet hjem. 

Jeg leser bøker, skjønnlitterære og faglitterære, jevnt og trutt år etter år. Og jeg pleier ikke bruke altfor store ord om disse bøkene - den biten er det nok av andre folk i bokbransjen som tar seg av - men dette er den beste boka, uansett sjanger, jeg har lest på veldig, veldig lenge. Det hefter egentlig bare ett minus ved boka: at det ikke er jeg som skrevet den. Men det får bli en annen gang, det får bli min drøm.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl