|
Kulturens prolaps -
sykdom som livsstil Finn
Skårderud - Dagbladet - 1998
Dette er et meget opplagt essay om plagete kropper. "Den kultiverte lidelse" er nok et bevis på hvor sunt sykdom kan være - for erkjennelsen
Det begynte med en prolaps. Dikteren fikk vondt i ryggen. Så ønsket hun å forstå mer. Hun begynte å jakte på et språk om kroppens erfaringer. Og ville forstå mer av kroppens som et språk. Kroppen sladrer jo hele tida - om barndom, kjærester, arbeid og kultur. Verdens uro renner gjennom kroppen, og den forsøker etter beste evne å skape orden. Sykdom er et av kroppens fremste språk, og evner man å lytte like godt som Karin Sveen, kan man lære riktig mye. Hun skriver seg elegant inn i tradisjonen etter Susan Sontags essay "Sykdom som metafor".
Mye kunst har dratt nytte av kroppslige krenkelser. Det er blitt mange romaner av de unge forfattere som ikke kom over bukken i gymtimen. Via Karin Sveens prolaps føres vi inn i mange tankerekker. Hun skriver om vår samling rundt sykdommen som et felles rituale, om profesjonaliseringen, vår helsedille, skjønnhetskult, om helsevesenet som sykdomsfabrikanter og om hjelpere som skjønner for lite. Og mye mer. Det er intellektuelt skarpt; og også morsomt. Her er noen kvasse hilsner til behandlerne. Mange dialoger mellom pasient og lege har brutt sammen før samtalen starter.
Livsform
Karin Sveens hovedærend er at sykdom er langt mer enn det som rammes av et snevert medisinsk sykdomsbegrep. Det kan også være en livsform. Lidelsene kan være nødvendige retretter i en selvets kultur som til de grader dyrker den enestående. De setter ned farten og gir pusterom. Kulturens prolaps er for forfatteren at vi har et språk om lidelse som i liten grad fanger opp nettopp dette. Vårt språk klarer ikke å fange opp sykdommens språk, som er urolig og vanskelig lar seg fange av enkle, rasjonelle modeller.
Det er en svakhet at hennes nøkkelbegrep den kultiverte lidelse blir litt for vagt. Alle lidelser er jo nødvendigvis farget av kulturen, og således kultiverte, men det er ganske stor forskjell på hvilke dialoger forskjellige lidelser fører med samtida. Noe medfører skam, andre gir ære.
Dette er et essay som tar sin sjanger på alvor. "Essay" er et begrep som er i ferd med å inflatert, ikke minst av forskere som skvetter rundt seg med slike betegnelser straks de har skrevet en "artikkel". Jeg liker å holde på at essayet er en meget pretensiøs og aristokratisk sjanger, med minst en fot innenfor skjønnlitteraturen. Essayisten står fram med seg selv; og tar det som en selvfølge å bli tatt på alvor som sådan. Karin Sveens bok lykkes som essay nettopp fordi det er personlig originalt om det allmenne.
Dikter
Hun drar selvfølgelig veksler på at hun er skjønnlitterær forfatter. Det finnes etter hvert en rik skog av tekster om
kropper. Mange av dem er godt tenkt, men hemmet av et språk som er plagsomt kantete i forhold til de kroppslige erfaringene selv. Kropper er åpne i flere ender og slik minner de om dikt. Fordi denne boka er skrevet av en som kan dikte, blir den mer erfaringsnær enn mye annet.
PS. Hun har lært meg om forskjellen på frisk og sunn. Frisk er bra, mens sunn ofte viser seg å være usunt. DS.
|
