|
Kvinner søker fotfeste
Simen
Skjønsberg - Dagbladet - 1980
Slektshistorie skrives i mannlige ledd. Fins et kvinnelig som binder slekten sammen, er det en svakhet. Ikke helt å regne med.
Karin Sveen aksepterer ikke denne situasjonen. For henne går heller slekten fra kvinne til kvinne: "Hun har to bestemødre, fire oldemødre, åtte tippoldemødre, seksten tipptippoldemødre, for å nevne noen av de nærmeste, som hun sier når hun forteller det til andre, en besynderlig forestilling."
Besynderlig, hvorfor det? I sine noveller "Døtre" overbeviser Karin Sveen sin leser om at helle denne rekken av kvinner lever i dagens kvinne, mer eller mindre vitale. "Døtre" forteller om kvinners forhold til hverandre, hvilket samtidig er om deres forhold til seg selv, sin egen personlighet. De forteller om hvordan omgivelsene påvirker kvinnen i hennes spesielle situasjon, og hvordan forskjellige kvinner reagerer på omgivelsene.
Så er dette kvinnelitteratur igjen, altså.
Begrepet kvinnelitteratur må være oppfunnet av en engstelig mann. Når en bok blir klassifisert på den måten, blir den samtidig uskyldiggjort. Futten går ut av den - vi vet hva vi har å holde oss til, vi vet hva vi skal ruste oss mot. Det ligger dessuten noe diskriminerende i begrepet - hvem snakker mannelitteratur fordi om en bok behandler problemer en mann møter?
I "Døtre" gir ikke forfatteren oss sjanse til å tvile på hvilken innstilling hun har for eksempel til frigjøring av kvinnen, men problemene hun tar opp blir ikke derfor bare gyldige bare for kvinner. Nei, så sannelig, får hun det som hun vil, kommer vi menn til å føle de også, ja, hele vårt samfunn.
I skarpt sette og konkretiserte situasjoner redegjør Karin Sveen for hvordan kvinners situasjon i samfunnet blir dominert av krefter hun ikke rår med fordi hun aldri har fått muligheter til å skaffe seg den selvfølelsen og den innsikten som er nødvendig. Hennes situasjon gir henne ingen fast identitetsopplevelse, dermed får hun heller ikke ressurser nok til å bli ett fritt, dristig menneske som våger å ta livet inn over seg. Men at disse menneskene hos Karin Sveen er kvinner, betyr verken for henne eller leseren at problemene er begrenset til dem.
Selv den unge kvinnen som gjør opprør, er fylt av angst for livet utenfor hjemmet. Hjemmet har vært det trygge stengsel hvor en mor har tigget om å få ofre seg for henne. Offeret er morens eneste sjanse til å oppleve seg selv som et menneske med en livsoppgave. Datteren blir med andre ord morens fluktmulighet. Til slutt orker ikke datteren mer - hun flykter selv, men håpet ligger i at denne flukten er et opprør mot det livet moren representerer, et opprør som trosser all den ensomhet, utrygghet, all den smerte frihet fører med seg.
Gjennom kvinneskjebnene speiler også det samfunnet seg hvor de unertrykkende krefter hersker. Og det er vårt, det samfunnet - mennesker må tre inn i roller bestemt på forhånd for at økonomiske og sosiale forventninger skal oppfylles. Det vil i neste omgang si: For at de moralske krav skal bli etterkommet.
I stadige nye variasjoner møter vi mennesker som er underkuet, og som kanskje da i sin tur forsøker å underkue, vi får vite hvordan de reagerer på undertrykkelsen hver ut fra de ytre forutsetninger i stedet for sine egne, for andre er det en lykke å flykte fra opprøret, å akseptere det forventede, underkuelsen. Som vi ser i den mesterlige lille novellen "De beste karakterer" hvor resignasjonen er lykken, samtidig det ubotelige nederlaget.
Karin Sveen tar standpunkter gjennom hele boka, men hun forfekter dem ikke eksplisitt, de ligger innebygd som en organisk del av stoffet. Og hver novelle viser at en avgjørende forandring av kvinnens stilling, forutsetter avgjørende forandringer ikke bare i menneskets innstilling, men også i vårt samfunn. Etter denne boka blir det enda vanskeligere å forstå hvordan det er mulig å arbeide for kvinnens frigjøring og samtidig være politisk konservativ.
"Døtre" er Karin Sveens første prosabok etter et par vellykte diktsamlinger. Boka viser at hun har like godt grep på novellene som diktene, de viser en forfatter med et fargerikt temperament som hun klarer å lede inn i helt konkrete situasjoner. Her er ingen abstraksjoner, ingen mystifikasjoner, det er godt i et år hvor "skrivekunsten" er blitt opphøyd til stedfortreder for meddelelsen.
Novellene er sterkest når de handler om enkeltpersoner forfatteren fordyper seg i. Slår hun opp et stort lerret for å "folkelivsskildre", blir novellene straks flatere, mer alminnelig og midre engasjerende.
|
