|
...med brenningens hvite skrift
Geir Vestad - Dagbladet - 1996
Det er en av bokvårens begivenheter at Karin Sveen er tilbake som lyriker.En blåskummende bølge utgjør omslaget, og vannet er da også det sentrale motivet gjennom hele samlingen "Nye dikt". Vannet koples opp mot bilder av skapelse og fødsel. Og det koples mot språket; det å skape og definere seg selv:
"Å la mitt navn skrives
med brenningens hvite skrift"
Enkle og åpne
I mangt er språkbildene til Karin Sveen like besnærende enkle som de er åpn. Hennes spesielle grep er å skape bilder som på samme tid framstår like naturlig umiddelbare som skarpskårne, men som trass i det finslipte likvel åpner for mangeartede opplevelser og er faringer.
"Gjentatt enkelhet framkaller/ glitrende kompleksitet" heter det i et av diktene. Det kan synes å ligge noe av et dikterisk program i akkurat det.
Autistisk
Det er, for det første, en løsriving fra det fornuftsstyrte regulerte samfunnet hun skildrer - det hun selv har kalt det autistiske samfunn:
"Vi har trukket oss tilbake
i autistisk ensomhet.
Kroppen er ei søyle
av forstand i ørkenen"
Fra dette samfunnet er det jeg-personen er i ferd med å løsrive seg. For hun hører en annen stemme enn fornuften:
"Det enkle ordet lokker meg
i dybden eller helt ned på dypet.
Til bunns kommer jeg aldri.
Men jeg kommer"
Strid
Slik oppstår kampen og striden mellom de to stemmene; den fornuftsstyrte; kontra den som symboliseres av vannet, og som blir koplet opp mot den personlige individuasjonsakten.
Og herfra utvikler konflikten seg gjennom ønsket om å kaste seg utpå dypet, våge å stå med vann til livet og kaste et garn av språk uti, og det å bli reddet over på den andre siden - alt skildret gjennom til dels paradoksrike bilder av skapelse og gjenfødelse, av det å miste seg selv for å bli seg selv
Et os
Det mangefasetterte motsetningsforholdet framstår særlig konsentrert i bokas siste avdeling, "Et os", som er formet som en dialog mellom en stemme som utvikler seg numerisk fra en til åtte, og en annen stemme som beveger seg gjennom skalaen i stedet - som to ulike måter å tenke på og forholde seg til tilværelsen på.
|
