|
Mellom Mjøsa og paradis
Geir Vestad -
Nye bøker - 1998
Slik lyder det i Karin Sveens dikt "Like forskjellige". Og dette diktet sier en del om hennes nye bok "Det tålmodige landskapet". Diktene er knyttet til Hedemarken-landskapet, de har vidtrekkende perspektiv og de behandler sitt stoff med underfundig humor. Resultatet er ei diktsamling som er like karakteristisk for Karin Sveen som den er utypisk i bokhøsten.
Boka atskiller seg også fra alle andre diktsamlinger i år ved at den samtidig er ei praktbok takket være fotografiene til Arve Stensrud. Det gjør "Det tålmodige landskapet" til ei særegen gavebok - spesielt på Hedemarken, hvor stoffet har sin opprinnelse.
Utgivelsen markerer også den første boka fra Ord & Jord i Hamar som forlag. Einar Busterud starter like godt med å utgi årets mest oppsiktsvekkende diktsamling.
Hører sammen
Hvert dikt er ledsaget av et bilde og gjerne flere. Bilde og tekst hører uløselig sammen i denne boka.
Noen ganger er forbindelsen nesten litt for sterkt understreket. Fotografiene mister noe av sin styrke dersom de nærmer seg illustrasjoner til diktene - eller omvendt. Derfor fungerer forbindelsen mellom tekst og bilde best når fotografiene nærmer seg det abstrakte - og det er også de klart beste bildene.
Landskap
"Det er rart at vi gjennom våre små sanser kan fylles av et stort landskap. Det må skyldes at vårt indre rommer det,"
skriver Karin Sveen i sitt innledende essay, som fungerer som en slags innledning til samlingen.
"Hedemarken er derfor ikke bare et landskap utenfor oss, men og så en tilstand i vårt indre. Åkrene bølger i hjertet. Trærne gror langs blodårenes bredder. Fuglene flyr under hodets himmel. Snøen laver som tanker gjennom kroppen."
Slik er det ikke bare Hedemarken det dreier seg om i denne boka. Landskapet er både noe ytre og indre. Derfor
"snakker vi også om oss selv når vi snakker om landskapet," som Karin Sveen skriver. Og dette dobbeltperspektivet er noe av det som gir spenning til ferden gjennom tilsynelatende kjente Hedemarken-landskaper.
Tålmodig
Gjennom tittelen har hun fokusert på landskapets tålmodighet "Del innbyr til et tempo som passer kroppen. Dette gjør underverker i ei tid hvor alt skal gjøres fort," skriver hun i innledningen.
Det tålmodige landskapet viser seg også i sin årlige omskiftelighet, som er et av hovedmotivene i boka og er knyttet så vel til årstidenes gang som til grøde og vekst.
"Årstidene er som ei fortelling vi har hørt mange ganger før, men alltid med forventning," skriver Karin Sveen. Og hennes egne dikt er i slekt med fortellingene - tilsynelatende enkle og tilgjengelige, men likevel med åpninger mot det ordløse:
"Mjøsa mumler mot tørre strender
At jeg ikke forstår, gjør meg vel.
Det er som å høre et språk jeg kjenner
men ikke har munn til å mumle selv."
Liljen tilbake
Som så mange dikt i samlingen, er "Mjøsas mummel" også et dikt om å dikte. Som helhet er kanskje forholdet mellom språk og natur - ord og jord - det mest sentrale motivet i samlingen. Dette er et motiv som også peker til ei linje i Karin Sveens forfatterskap.
Som helhet knytter diktene i årets bok ei linje tilbake til ei samling som "Mjøsa går" fra 1976 - der hun også skrev dikt med faste rimmønstre, og som Øystein Rottem i sin nye litteraturhistorie kaller "heimstaddiktning på klangfulle vers".
Heimstaddiktning er ikke et begrep som passer om "det tålmodige landskapet". Men det virker unektelig som om forfatteren har funnet fram - eller tilbake - til noe sentralt i seg selv; det er slett ikke alle Karin Sveens senere bøker som har gitt inntrykk av det samme lekende overskuddet som denne.
Det avtegner seg med all tydelighet i et dikt som "Kua mi" - med sitt ganske så frekke spill med Wergelands "Den første sommerfugl":
"Kua mi, jeg takker deg
som aldri tok et nei for nei
Jeg ville skrive rene vers
Og ikke ha dem fylt av bæsj.
Slik tenkte jeg om deg, min venn.
La meg bli god som deg igjen.
La denne linje bli et slikk
Som takk for dine vakre blikk."
|
