Liv Riiser - Vårt Land - 1996

Det renner atskillig vann over boksidene i Karin Sveens "nye dikt" - som hun i all enkelhet har kalt den siste samlingen sin.

En bølge står over bokomslaget, og med unntak av de første diktene i boka, samler de seg alle om vannet Som metafor, som sanseopplevelse som livsbetingelse og alle tings opphav Kanskje var det der allerede før Gud?

I hvert fall slår hun fast som sant er at Om vannets begynnelse står ingenting skrevet.

Men når hun i diktet "Kilder" skal si noe om å lete etter det hellige er det barndommens ferd langs bekkefaret hun beskriver. Hun vil finne svaret på gåten, men må gi tapt. Og jeg fant den nesten, men jeg så den aldri.

Likevel prøver hun altså gjennom en hel diktsamling å fange vannet i dets uforutsigbare eksistens. Livets uforgjengelige H20, som hun ut trykker det.

Det er først i diktet "Frykt og overveielse" hun dykker ned i det. Da har hun innledet med en slags lysbildeserie av en by under skiftende årstider, klikket seg fra bilde til bilde ved hjelp av dataspråkets Trykk fortsett, og hun har laget en skulpturpark av den flokken hun kaller vi, og som er en samling tilstivnede vesener som

har rykket begrepene
opp av jorda som gulrøtter.
Dem gnager vi asketisk på.

Sånn kan det imidlertid ikke fortsette, der vi har

lukket oss og holder pusten.
Det er et tidsspørsmål
når vi må trekke verden inn.

Så, i neste dikt, kommer det noe annet inn:

Enkelheten påkaller meg
med uskrevne ord og gir seg ikke.

Den er en regndråpe, sier hun og etterhvert, en bølge i hånda:

Det enkle ropet lokker meg
i dybden eller helt ned på dypet.

Til bunns kommer jeg aldri.
Men jeg kommer.

Med denne sekvensen har hun på en måte posisjonert seg. Bort fra det teoretiske, begrepsorienterte og forbeholdne, inn i det uforutsigbare, umiddelbare og overraskende. En farligere ferd langs en dristigere elv. Men bedre det enn å stå på sokkel i livets ørken.

Livsfortelling
Dermed blir denne diktsamlingen også en slags livsfortelling, et oppgjør med noe og en plassering et annet sted. Det kan ytre seg som ordtak og aforismer, det kan være en sansning, en ettertanke, eller rett og slett en bønn:

Gjør meg fattig i ånden. Tøm den
som ei krukke for mitt jeg
og fyll den med et annet vann.

I diktet "Bestefar går på vannet" lager hun et lite portrett av bestefaren som var tømmerfløter, og lar vannet bære historien fram til sitt eget skrivepapir

fra samme skog og samme
elv med tømmerpenner.

Det er en alvorligere og mer innadvendt Karin Sveen vi møter her. Alvorstonen og ettertanken er ikke ny, men den er tydeligere. Riktignok kan hun fortsatt la sin underfundige stemme høre, som i diktet "Døler". Eller som i det usentimentale, nesten barske "Adventslys":

Desember Sørpehimmel.
Ei vasstrukken sol krenger
og går sakte rundt. Så er den
på rett kjøl nok et verv.

Et adventsdikt utenom det vanlige, befriende, spør du meg.

Men det er alvoret, spørsmålene og det store arbeidet med i plassere seg selv i tilværelsen hun konsentrerer seg om. Samlingen munner ut i en serie tekster som er formet som en dialog mellom et spørrende og litt uryddig jeg og en som snakker med roligere stemme og dypere røst - slik er i hvertfall min qpplevelse av denne delen av boka.

I likhet med resten av diktsamlingen er det gjennomarbeidede, klare dikt som bæres oppe av rytmisk fasthet og språklig samklang. Likevel er det noe som gjør at de ikke helt når meg, det er som om arbeidet med tekstene har stoppet et sted før de var helt framme eller er det forfatteren som har noen stasjoner igjen før hun kan formidle en enda dypere livsinnsikt?

Alt i alt er det en ren - og i ordets gode mening - stille diktsamling Karin Sveen har levert. I denne stillheten kan hun formidle undring og respekt, ærefrykt og takknemlighet. Men det er mer å hente, helt sikkert. For Karin Sveen har latt seg lokke av det enkle ropet, det som kaller henne i dybden eller helt ned på dypet. Sånt virker.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl