Knut Faldbakken - Dagbladet - 1975

Den nynorskskrivende Ringsakerpiken Karin Sveens debutdikt kan langt på vei få en anmelder til å glemme en etterhvert temmelig inngrodd skepsis overfor "ung norsk naturlyrikk", det mest sentrale element i vår dominerende sentrallyriske tradisjon. I samlingen "Vinterhagen" er både formsans, språkbeherskelse og billedskapende evne til stede i høyere grad enn en vanligvis tør håpe på hos en debutant midt i tyveårene. Og selvom om altså ingenting i samlingen virker egentlig "nytt" (slik jo ingenting heller skal vare det under solen..) så bæres velkjente temaer, naturstemninger, erindringsbilder, forelskelse, kjærlighet savn, frem med en styrke og en oppriktighet som likevel får leseren til å lytte, og i en språkdrakt så konsis og likevel så lydhør at en her og der kan lure på når en leste vakrere dikt. To hilsningsdikt er kommet med, et til Stein Mebren og et til Hans Børli. Ikke dårlig valgt: Karin Sveen kan godt sies å kombinere noe av Mehrens glidende deskriptive apetitt med Børlis lavmælte dialektmaleri. Tonen i disse to diktene er ellers avveiet, så man takknemlig slipper den nesegruse beundring. Om Mehren heter det at han har en sølvtråd i renningen, men

Du veit det sjølv:
Det er ikkje lett
å få anna enn ei skymt
når dagane er disige
og vevaren heng biletet
i ett skap.

En på minnelse om at vi kanskje er flere som ønsker oss litt mindre kronikk og litt mere lyrikk fra den kanten...? Og i tunet hennes har Hans Børlis fugler vært

og laga eit kvitt ævetrykk
med vengene -
Husa gløymer sine flyttedmumar
og opnar snøblinde glas.

Karin Sveen vedkjenner seg sin hengivenhet til mennesker og til naturen. Det er prisverdig i en tid i ferd med å bli illusjonsløs, da alle snakker "i anførselstegn", men lyrisk kunne det båret galt avsted om hun ikke hadde hatt modenhet til å disiplinere henrykkelsen. Slik ser f.eks. hennes "Dansedraumar" ut:

Kjære deg -
dei lappane
du fekk i går og førre veka
skreiv eg. - Gode gut -eg har sett her bak og sett
at du har rygg som ein sterk dansar. - Veit du -
det er kje greitt
å vera grimute og tungføtt
og enda bera
døkke draumar om ein dans. - Men du kan
nynna orda mine, eller brenna
vil du ..
Helsing den du veit.

Tungføtt er iallfall ikke Karin Sveen når hun skriver, og eksemplene på fine bilder, gode, assosiasjonsskapende formuleringer fra boken hennes, kunne mangedobles (et par repetisjoner dukker opp, f. eks. er hun glad i verbet "falda", men bevares). Det bør likevel nevnes at ordbegavelse sammen med lyrisk henrykkelse kan ende i det deskriptive "flinke". Hun unngår det de fleste stedene her i kraft av viljen til å sette refleksjonen opp mot følelsen, og det er denne modenheten som gjør boken hennes lovende. Men en god debut bærer en fare i seg for forfatteren til å ville gjøre det lettvint for seg selv i fortsettelsen. Det burde ikke skje med dette sterke, varme lyrikktalentet.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl