Roser i vinterhagen
Knut Faldbakken - Dagbladet - 1975
Den nynorskskrivende Ringsakerpiken Karin Sveens debutdikt kan langt på vei få en
anmelder til å glemme en etterhvert temmelig inngrodd skepsis overfor
"ung norsk naturlyrikk", det mest sentrale element i vår dominerende sentrallyriske
tradisjon. I samlingen "Vinterhagen" er både formsans, språkbeherskelse og
billedskapende evne til stede i høyere grad enn en vanligvis tør håpe på hos en
debutant midt i tyveårene. Og selvom om altså ingenting i samlingen virker
egentlig "nytt" (slik jo ingenting heller skal vare det under solen..) så bæres
velkjente temaer, naturstemninger, erindringsbilder, forelskelse, kjærlighet
savn, frem med en styrke og en oppriktighet som likevel får leseren til å
lytte, og i en språkdrakt så konsis og likevel så lydhør at en her og der kan
lure på når en leste vakrere dikt. To hilsningsdikt er kommet med, et til
Stein Mebren og et til Hans Børli. Ikke dårlig valgt: Karin Sveen kan godt
sies å kombinere noe av Mehrens glidende deskriptive apetitt med Børlis
lavmælte dialektmaleri. Tonen i disse to diktene er ellers avveiet, så
man takknemlig slipper den nesegruse beundring. Om Mehren heter det at
han har en sølvtråd i renningen, menDu veit det
sjølv:
Det er ikkje lett
å få anna enn ei skymt
når dagane er disige
og vevaren heng biletet
i ett skap.
En på minnelse om at vi kanskje er flere som
ønsker oss litt mindre kronikk og litt mere lyrikk fra den kanten...?
Og i tunet hennes har Hans Børlis fugler vært
og laga eit kvitt
ævetrykk
med vengene -
Husa gløymer sine flyttedmumar
og opnar
snøblinde glas.
Karin Sveen vedkjenner seg sin hengivenhet til mennesker og til naturen. Det er
prisverdig i en tid i ferd med å bli illusjonsløs, da alle snakker "i anførselstegn",
men lyrisk kunne det båret galt avsted om hun ikke hadde hatt modenhet til å
disiplinere henrykkelsen. Slik ser f.eks. hennes "Dansedraumar" ut:
Kjære deg -
dei lappane
du fekk i går og førre veka
skreiv eg. - Gode gut -eg har sett her
bak og sett
at du har rygg som ein sterk dansar. - Veit du -
det er kje greitt
å vera grimute og tungføtt
og enda bera
døkke draumar om ein dans. - Men
du kan
nynna orda mine, eller brenna
vil du ..
Helsing den du veit.
Tungføtt er
iallfall ikke Karin Sveen når hun skriver, og eksemplene på fine bilder, gode,
assosiasjonsskapende formuleringer fra boken hennes, kunne mangedobles (et
par repetisjoner dukker opp, f. eks. er hun glad i verbet "falda", men
bevares). Det bør likevel nevnes at ordbegavelse sammen med lyrisk
henrykkelse kan ende i det deskriptive "flinke". Hun unngår det de fleste
stedene her i kraft av viljen til å sette refleksjonen opp mot følelsen,
og det er denne modenheten som gjør boken hennes lovende. Men en god
debut bærer en fare i seg for forfatteren til å ville gjøre det
lettvint for seg selv i fortsettelsen. Det burde ikke skje med dette
sterke, varme lyrikktalentet.
|