|
Sanselig nærværspoesi
Tone Selboe -
Kritikkjournalen - 1989
Karin Sveens nye diktsamling er en reise i rom der alle tings sammenheng etableres allerede fra starten. Åpningsdiktet står nesten som en programerklæring:
Dette togets
bevegelser
er ikke ferdige
før den lange linja
gjennom landskapet
har dratt alt med seg
og helt fram
("Sammenheng")
Og reisen går gjennom landskaper, langs veier og i møte med mennesker og ting som får ny mening i og med møtet. Dikterjeg'et er ikke alene, men "i lag". Reisen som blir gjort er ikke revet ut av sammenheng og historie; utgangspunktet er det nære og kjente, det som skaper felleskap, nærvær. Det er de såkalt hverdagslige tingene som står i sentrum og binder fortid-nåtid-framtid sammen: "Små sykler" og "blå turnsko" knytter fortelleren både til natur og sosialt felleskap - andre ansikter.
Det er fristende å kalle disse diktene for nærværspoesi: Lojaliteten til jord og steder og folk står i sentrum. Det landskapet som manes fram rommer natur og mennesker i gjensidig avhengighet: Alt hører sammen. Når toget (fortsetter) å komme til stasjonen, så vil også trærne bli stående. Det ene forutsetter det andre. Sommerens ved blir til vinterens brød.
Men diktene er ikke 'bare' konkret hverdagspoesi, her er også en dimensjon som er helt slekt med myten og drømmen og som går innover i bevisstheten. Dette blir understreket av den sjudelte komposisjon, der hver del har en tittel som peker inn mot en reise i indre og ytre landskaper. Diktet "Vår tur" fra delen "Grinder" viser hvordan denne dobbelte reisen smelter sammen og blir til en:
Vi åpnet og luktet grinder
senere gikk det opp for oss,
og vi reiste gjennom og forbi.
Og i siste og sjuende del, "Morgen og kveld", har toget kommet fram, men det betyr ikke en slutt, men snarere en ny begynnelse:
En kveld begynte det å rime.
Neste morra var vinteren klar
med første vers.
Hete dagen satt jeg i vinduet
og las og ventet på flere. ( "Snø")
Karin Sveen har etablert seg som en levende forteller, både i lyrikk og prosa. Selv om språkformen varierer; er det den samme sanselig-syngende språktonen som preger alle bøkene hennes. Og sånn sett er ikke forskjellen mellom lyrikk og prosa så stor hos henne. (Publikumssuksessen Døtre innledet forøvrig novellene med et dikt.)
Med denne boka fortsetter hun både en linje i sitt eget forfatterskap som startet med Vinterhagen (1975) og Mjøsa går (1976) og hun bekrefter sin posisjon som poet. En poet som bruker et levende og 'tøyelig' språk for å tegne bilder i korte dikt. Sveen lager "ei god linje/mellom deg og andre folk".
Her er rom, ja, og også - det er "ei tid for alt". For å kunne høre, må du være stille. Da fylles tiden med. lukt og lyd og smak - og ord. Betydningen må skapes og bygges. Tegneboka fylles med bokstaver:
Når orda virker
uten betydning,
kan en fylle tida
ved å sette ut
hete alfabetet på nytt. (fra "Fisken i fjorden")
Banalt? Nei, men det hender at ønsket om å skape sammenheng mellom 'det lille og det store' kan virke på grensen til det sentimentale og tilgjort enkle, som diktet "øyet som ser":
I graset
bruker snegla hele kroppen
på å lage et lite spor.
På himmelen
bruker flyet også hele seg.
Men stort sett er det en klar språklig bevissthet som styrer Tegnebok: Bildet av huset er ikke det samme som huset, språket er ikke virkelighet, men bruker virkelighetens erfaringer for skape sitt
eget bilde av verden. Og disse 'bildene' er befriende frie for unødvendige adjektiver og sammenligninger som skal fortelle deg at her kommer et
DIKT. Tekstene insisterer ikke på å være dikt og blir derfor nettopp poesi - dikt.
|
