|
Stoff til mange
fruktbare diskusjoner MSc.
PT Pia Jørgensen, Odense - 1998
Forfatteren Karin Sveen har skrevet en meget inspirerende bok om "den kultiverte lidelse" på bakgrunn av stor viten om og interesse for kroppen i dagens samfunn. Sveen mener at den moderne forenklede måten å omtale og forklare kroppen på, gjør at språket blir uforståelig og uten mening. Sveen kan ikke finne sin egen kropp i den moderne diskurs om kroppen og ønsker derfor via denne boken å få en samtalepartner om dette.
Begrepet "den kultiverte lidelse" utfoldes gjennom hele boken. Det dreier seg om livstils- "sykdommer" som er oppstått i forholdet mellom kropp og samfunn. Lidelsen beskrives blant annet som en reaksjon på det samfunnet som forteller oss, at alle har mulighet for allting. Når det faktisk viser seg ikke å være tilfellet, opptrer "den kultiverte lidelse". Sveen undrer seg over, at især behandlere alltid snakker om sunnhet og aldri om friskhet (trivsel), og diskuterer således både samfunnets og behandlingssystemets kropps- og sunnhetsbegreper: "Men i møte med de moderne og sammensatte lidelser ser både behandling språkbehandling ut til å komme til kort. Jeg vet ikke om det er fruktbart for en klient å kjempe for å få sin lidelse definert som sykdom. Men når dette skjer, må det henge sammen med et behov for å gi den moderne lidelsen det tradisjonelle sykdomsbegrepets legitimitet og autoritet."
Sveen legger vekt på språkets betydning, og mener at språket blant annet i behandlingssystemet risikerer å isolere det syke fra samfunnet, det gode fra det onde, naturen fra kulturen og sykdom fra kroppen.
"Det moderne behandlingsapparat; med sin teknikk feiler i måten å forholde seg til de kultiverte lidelser på. De er avleiret i kroppen som en munn det gjelder å få i tale, kultiverthetens munn."
Samtalen har ringe muligheter i det moderne behandlingssystemet: "Behandlernes kontorer er like blendende effektive som deres hvite smil er raske. Mens klokka tikker ned fra femten til null minutter, presenterer du din plage i headlines (for å uttrykke meg like instant som disse konsultasjoner er), mens du blir undersøkt, diagnostisert, forklart, innført i dataregisteret, innlemmet i apparatet, tildelt resepter, tilbudt behandlinger, avbrutt av telefonen."
Boken får liv gjennom mange konkrete eksempler fra Sveens personlige møter med behandlersystemet som "en belastningsskade med lumbal discus-prolaps". Herved framkommer levende bilder fra behandlingssystemet, som i hvert tilfelle for mitt vedkommende vekker gjenkjennelse og grunn til ytterligere dialog.
Hvordan italesettes kroppen i fysioterapien? Hva er det for en kroppsoppfattelse vi forvalter i praksis? Hvordan tolker vi "den kultiverte lidelse"? Hvilke vilkår aksepterer vi for den verbale/nonverbale samtalen i fysioterapien? Hvem tar ansvaret for pasientens kropp? Gir fysioterapeuter pasientene dårlig samvittighet? osv
Boken vil være ytterst velegnet som bakgrunn for en studiekrets for alle behandlersystemets beboere, og altså også fysioterapeuter Jeg er overbevist om at Sveens 21 essays kan gi stoff til mange, lange ogfruktbare diskusjoner.
Eksempler på overskrifter fra bokens forskjellige essays kan nok inspirere til debattemner: Lidelse og lede, Den konsultative samtale, Pinens Perleport, Behandlingsapparatet som sykdomsfabrikk, Psykosomatisk, Å tolke sykdom, Det du-løse jeget, Det onde samfunnet og den gode naturen, Estetisering av kroppen.
Fysioterapeuter har problemer med å finne et språk som kan romme kroppens ugjennomsiktighet. Jeg mener der er hjelp å hente i denne velskrevne boken: "Kroppen tilhører både biologiens og bildets verden. Språket om den bør derfor ikke forbeholdes eller overlates til naturvitenskapen og journalistikken, men erobres av filosofen, kunstneren og de humanistisk skolerte behandlere i der offentlige samtalen om kroppen.."
Det er imidlertid viktig med Sveen å fastholde at diskursen om kroppen er et livsprosjekt som aldri kan sluttes. Jeg vil ønske at riktig mange får glede av den nye spennende essaysamlingen med et flott sitat, som etter min mening sier meget om Karin Sveens kroppsoppfattelse:
"Kroppen utsier noe om våre liv vi aldri blir ferdige med å tolke. Den viser seg for oss slik et maleri gjør det, et landskap, en melodi, et dikt. Vår hang til å tolke uttrykker vår trang til å søke mening og vår motvilje mot det meningsløse og tomme. Jeg sa søke, og ikke finne mening. Mening finnes ikke, den skapes. Bare sannhet finnes, for den er definitiv, entydig og meningsløs. Mening blir til når du saker den, i den meningssøkende bevegelsen. Bevegelsen er meningens "sted". Det er den. Sannheten finnes der bevegelsen opphører. Sannheten er en lukket kropp, et avsjelet legeme, et stanse språk, en død."
|
