Nils-Øivind Haagensen - Klassekampen - 21. oktober 2000

På 20 år nå har ikke kunstnere eller forfattere brydd seg med at det finnes en verden, bare et språk, men verden innhenter oss og der er vi nå, sier Karin Sveen.

Det første jeg tenkte på etter å ha lest Karin Svens nye bok, Klassereise, var VM på Ski i Oslo 1982. Jeg tenkte på den offisielle VM sangen, fordi jeg sang den feil den gangen. Den gikk sånn: Gullfeberen herjer, alle er smittet, pressen går snart i stå. Men det jeg sang var Gullfeberen herjer, alle er splittet, presset går snart i stå. Og det tenkte jeg på fordi Karin Sveen skriver at det er sånn det er blitt. Gullfeberen herjer. Alle er splittet. Presset går snart i stå.

Klassereise er et livshistorisk essay heter det på omslaget, en tidvis rørende fortelling om Sveens egen utvikling, dannelse er et annet ord: en reise, for å bruke det tredje, som forflytter Sveen fra Hamar til California, fra arbeiderklassen til middelklassen, fra da til nå.

Arbeiderklassen!
- Hvorfor er det ingen som snakker om arbeiderklassen lenger?
- Det er riktig det at arbeiderklassen er et ord som politikere og til dels forskere har forlatt, med en god del unntak, se1vsagt, men selve klassebegrepet fortsatt i bruk. Vi sier middelklassen om det som blir oppfatta som en middelklasse. Men ovenfor de lavere sosiale lag blir ikke disse termene brukt, og det er fordi de er lite anvendelige i politisk øyemed. Politikere vil tone ned forskjeller. Dette er den nye politiske tenkemåten. Den nyliberalistiske. Oppfatninga av at vi er alle individer med like muligheter. Og lykkes du ikke skyldes det enten manglende vilje eller manglende evne. En annen ting er at arbeiderklassen ser annerledes ut i dag. Den er helt klart blitt feminisert. Og dessuten: arbeidsfolk sjøl har ikke tradisjonelt brukt 'arbeiderklasse' om sin egen sosiale tilhørighet. Den politiserte delen kunne kanskje bruke det, men det er først og fremst et marxistisk begrep, og tilhører i så måte teorien.
- Og når det brukes, brukes det mest nedsettende?
- Ja, fordi du bruker det kun når du har bevega deg vekk fra arbeiderklassen. Det er sånn med meg også: I det øyeblikk du overskrider en klasse og går over i en annen skaper det en klassebevissthet i deg , da ser du forskjellene, og det oppstår et begrep. Elementet av nedvurdering som ligger i det skyldes at det er en gradering. Det er å få en gradert identitet av andre. Særlig hvis du bruker det på identitetsnivå. Og politikerne tror at ved å fjerne orda fra språket - de snakker om at vi er alle lønnsmottakere, ikke sant - at de også fjerner de eksisterende forholda, men det gjør de ikke. Derfor er det ingen rådende underklasse.
- Fremskrittspartiet bruker ordet 'folket'.
- Ja, og 'folket' kan en bruke fordi det er monarkenes måte å tale på. Folket er nasjonen, og ingenting annet enn nasjonen. Det er umulig å høre det ordet i dag uten å oppfatte det som en front mot innvandrerne. Fremskrittspartiet appellerer til grupper av befolkningen som Arbeiderpartiet har skjøvet bort fra sin oppmerksomhet. Det har skjedd fordi Ap kun tenker på å være det største partiet, og da må man velge: Skal vi være størst, eller skal vi jobbe for upopulære reformer. Men jeg mener ikke å harselere med Ap, dette er et vanskelig problem også for dem. De har tatt del i den klassereisen som så mange andre i det norske etterkrigssamfunnet har gjort. Det har oppstått nye sosiokulturelle skillelinjer som ikke utelukkende har med økonomi å gjøre. Jeg ønsker meg en arbeiderpartipolitikk som forente en samfunnsradikal middelklasse og arbeiderklassen. Men: Hvilket språk skal en velge for å kunne kommunisere med disse to grupperingene? Både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg valgte og har valgt et midt-i-mellom-språk som ikke appellerer til noen. Du merker forskjellen når du hører Yngve Hågensen eller Torbjørn Berntsen prater. Da har tilhørerne tillit med en gang. De har en kommunikativ tillit som Stoltenberg mangler.

Litterær optimisme
- Blir du pessimist?
- Nei, for pessimisme er ubrukelig som arbeidshypotese. Den politiske fasen vi er i nå er full av muligheter, for den som klarer å fortolke de samfunnsmessige problemene vi står ovenfor. Vi kan merke en ny politisk interesse overalt. Mye grunna problemene i Ap, og den økonomiske liberalismen som styrer landet.
- Hva med kunstnere? Forfattere?
- På 20 år nå har ikke kunstnere eller forfattere brydd seg med at det finnes en verden, bare et språk, men verden innhenter oss og der er vi nå. Det ser du i litteraturen, men også i litteraturteorien. Det betyr ikke at vi er tilbake i sosialrealismen, det er ikke dit vi går, men når forfattere kan forene en språkbevissthet med en samfunnsbevissthet, så gir det grunn til litterær optimisme.
- Når du sier litterær optimisme i en sånn sammenheng, mener du at du har tro på gode bøker fremover og eller bøker som kan forandre samfunnet?
- Dette er en lang diskusjon. Jeg skal ikke gå inn på den, men allikevel: Som forfatter vil du uunngåelig inngå i en verden; en språktradisjon, en fortellertradisjon, en filosofisk tradisjon, og av mottakerapparatet, leserne, vil du plasseres inn i en tid. Og at litteraturen på den måten kan ha en kulturell samfunnsmessig betydning er jeg ikke i tvil om. Litteraturen kan gi en forståelse av å være i verden, og i språket, litteraturen spiller en rolle. Men vi er så livredde for å snakke om det i dag, fordi da frykter en at noen eller jeg skriver på oppdrag fra en eller annen ideologi. Fordi det er den eneste samfunnsbevisste litteraturen vi har erfaring med. 70-tallslitteraturen.
- Du skriver i "Klassereise" en god del også om 'det moderne mennesket', om hvordan slike begrep og abstraksjoner blokkerer for en faktisk forståelse av det moderne individ. Mener du dermed at slike termer ikke har noe for seg?
- Det er spill. Bare spill. Utover det kan du si at de påfallende trekkene ved det moderne mennesket er en veldig anonymisering og maskering: Det har blitt en trend å skjule sin identitet, skjule den og leke seg med den. Og dermed blir du aldri pålitelig i noen rolle. Det å åpenbare sin subjektivitet, det kjennes veldig farlig ut i verden i dag. Du føler deg forulempet når noen spør hvilken bakgrunn du har, eller hva du gjør, eller hvem du er sammen med på fritiden. Og dette er en påfallende forskjell fra tidligere tider hvor det var mer solidaritet. Dette høres nostalgisk ut, og jeg er blitt beskyldt for å være en kjempenostalgiker, men det er jeg ikke. Vi har blitt frittsvevende. På godt og vondt.
- Hva er godt med det?
- Anonymitet kan være et gode hvis du er overstrømmet av oppmerksomhet. Men så lenge det er anonymiteten som er problemet, må dette være det sanne helvetet.
- Er det ikke også en beskyttelsesmekanisme? Et resultat av at samfunnet er blitt mer voldelig og, på fysisk vis, nådeløst?
- Hm. Jeg har ikke tenkt i de baner. Men alt dette står jo i kontrast til det andre regjerende ønsket, om å være en som skiller seg ut, budskapet i dag er jo også at du skal skape en karriere uansett. Men under anonymitetens kontroll. Så fort du tilbyr deg å hjelpe noen andre, blir du et ubegavet menneske. Fryden over andres mislykkethet er vår største glede. Og lenger unna den gamle arbeiderklassens solidaritetskultur kommer du ikke. Ikke i det hele tatt.

Akademias lukkethet
- I Alf van der Hagens siste intervjubok sier Erlend Loe på litt fleipete vis, at vi burde hatt noen sokratiske typer som gikk rundt og engasjerte folk i vettuge samtaler: Det ville hjulpet mye, mener han.. Jeg tror; utfra "Klassereise", at det er noe du også savner.
- Ja! Jeg har reist veldig lite i den store verden, men jeg har allikevel merket meg den norske akademias lukkethet. Det kan skyldes at vi er en såpass ung kulturnasjon. Alle er vettskremt og vil bare i posisjon, de er ikke interessert i dialog. Om 200 år er det kanskje mulig. Og dette er så ødeleggende fordi den intellektuelle stenger seg inne med sitt eget språk, et sted der ingen lytter lenger Bare en opphoping av monologister. Resultatet: Intellektuelt sado-masochisme. Og bak alt dette: Frykten for å miste ansikt, posisjon, innflytelse. Frykten for å åpenbare seg blir for stor. Veldig mye står på spill når kontrollen over diskusjonen er så streng som den er. Mine garmle prinsipper handler om å dele, ikke de intime ting, for de kan vi dele også i dag, der er vi flinke, men å dele en femtilapp eller dele husrom. Vi klarer ikke dele kunnskap en gang, og det må henge sammen med at man vil bygge opp makt og posisjon.
- Tror du kanskje forandringer kan komme i form av store subkulturer?
- Ja! Og derfor protesterer jeg litt på måten noen beskriver det moderne jeget, fordi det eksisterer mange kritiske grupperinger, miljøverngrupper for eksempel, men også andre som ikke bare handler om miljø. Det finnes samfunnsobservatører utenfor medias rampelys som har kommentert denne radikaliteten. Men så lenge media ikke legger vekt på det, er det vanskelig å få øye på. Som igjen kommer av at media har langt større makt nå enn før. Hvem har for eksempel sagt at dagens menneske er en slik ego-jævel som avisene vil ha det til? For ikke lenge siden dro norske ungdommer til Praha for å protestere mot IMF og Verdensbanken. Men det ble ikke gjort noe nummer ut av det. Avisene ville heller fremstille disse som bortskjemte bråkebøtter ute etter et ekstra kick. Når det er sagt: En sterk konservering finnes også. Reaksjonære strømninger som Carl I. Hagen har snappet opp. Dette er en svart stripe i sosialdemokratiets historie, et produkt av oversette oppgaver for Arbeiderpartiet.
- Hagen vinner mye på sin retorikk om folkeforakt. Han ynder jo å si at de øvrige politikerne, med Arbeiderpartiet i spissen, utviser en forakt for folket. Samtidig som han selv tjener på den forakten som ligger i folket.
- Ja, men på den annen side: Mange føler seg foraktet blant de laveste i dag. De føler seg ikke ivaretatt. Fordi de er tapere. Og hvorfor er de tapere? Fordi de verken har vilje eller egenskaper. Dette er bildet. Mange av de dårligst stilte gruppene er utsatt for en forakt, og en utstrakt mangel på solidaritet. Fattig og mislykka i dag er mye mer nådeløst enn i 30-åras Norge. I dag har du bare deg sjøl å takke for din skjebne.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl